Hvordan er virkeligheten for alle andre?

Da jeg var liten var jeg også redd for at mine foreldre var noen helt andre ... Da jeg var liten var jeg også redd for at mine foreldre var noen helt andre …

Det finnes en søndagsside av Tommy & Tigern der Tommy drømmer at foreldrene hans egentlig er romvesener. Jeg skal innrømme at jeg ikke lo av denne stripen da jeg leste den som trettenåring. Det var for nær en – til da – glemt følelse fra da jeg var veldig liten.  Nemlig: «Hvordan kan jeg vite at mamma og pappa er dem de sier at de er?»

I forlengelsen av dette spørsmålet kom det flere. «Hvordan kan jeg vite at vennene mine ser det jeg ser? Hører det jeg hører? Hvordan vet jeg at vi erfarer noe likt i det hele tatt?»

En bølge av min første eksistensielle krise red meg som 13-åring da jeg forsto at det kan jeg ikke vite. Aldri noensinne!

Jeg grublet mye i begynnelsen av tenårene ...

Jeg grublet mye i begynnelsen av tenårene …

I begynnelsen var tanken skummel. For som alle andre i puberteten var jeg på vei ut av det barnlige, ut av den verdenen der man trodde på absolutter. Bort fra forståelsen om at det finnes regler for alt og alle.

Men med de ukjente tankene kom redselen snikende. «Hva er sant?» «Hvorfor skal jeg tro på dem som sier at de er glad i meg?» Spørsmålene gjorde meg redd, og da – som nå – gjør redselen meg innadvendt, sur og med ønske om å være bare meg. Alene!

Jeg vil slippe å forholde meg til andres forståelse og virkelighetserfaring. Den gangen var det verste å få råd fra voksne med milde øyne, men med alt for enkle svar.

Det er mye av den jeg var da som jeg henter fram når jeg nå skriver om Erik Skoglund i Kire-serien. Det var enkelt å skrive ut hans redsel for å være annerledes, gal og alene.

I Kire-serien opplever Erik en annen virkelighet enn de fleste andre ...

I Kire-serien opplever Erik en annen virkelighet enn de fleste andre …

Å finne på scener der han ødelegger for seg selv, var lekende lett. For uansett hvordan du har det som fjortenåring, så har de fleste unge lært en viktig ting: Aldri vis at du er redd! Vær heller overlegen, sint, drittsekk eller arrogant.

Å lese bøker der magi er en helt reell del av handlingen, kan være krevende for mange lesere. For magi finnes jo ikke, vil de kanskje innvende. Når jeg hører dette tenker jeg med et smil: «Men det kan jo ikke du vite!» «Ingenting av det du har erfart har du det fnugg av bevis for. Alt kan være helt annerledes for meg. Eller et hvilket som helst annet menneske.»

Nå iler jeg til at jeg også sverger til empiri, fakta og forskning når det gjelder grunnlaget for vår virkelighetsforståelse. Jeg skal ikke påstå at jeg har møtt verken huldra eller nøkken. For det har jeg ikke. Helt sant!

Det hadde selvsagt vært utrolig kult å møte huldra og et par nisser ...

Det hadde selvsagt vært utrolig kult å møte huldra og et par nisser …

Men en gang i tiden – for ikke så lenge siden heller, kanskje 150 år siden – så var det veldig mange mennesker som hadde møtt huldre og nøkken. Det var veldig mange mennesker som kunne gavne, stoppe blod, ja som kunne «mer enn sitt Fadervår!»

Var ikke dette virkelighet? Klart det var! Men om vi noengang kan forstå den virkeligheten, er verre … Men det er fascinerende å prøve.

Tilbake til mitt 13-år gamle jeg: Trøsten jeg fant – og faktisk roen og kontrollen – var i fantastiske historier innen sci.fi. og fantasy. Det var det samme om de kom i form av bøker, blader eller film/tv-serier. Fellesnevneren for dem var at det handlet om mennesker i vår verden som opplevde noe – eller noen – som var skjult for de andre.

I Blade Runner er det øynene som avslører hvorvidt man er et "ekte" menneske.

I filmen Blade Runner (1982) er det øynene som avslører hvorvidt man er et «ekte» menneske.

Plutselig var ikke tanken på ulike virkelighetsforståelser så skummel lenger. Tvert imot, den var blitt forlokkende, men også underlagt kontroll.

Neil Gaiman satte i gang dette magiske eposet der den vanlige Timothy Hunter får vite at han skal bli verdens største magiker. Fra The books of magic  (1990).

Neil Gaiman satte i gang dette magiske eposet der den vanlige Timothy Hunter får vite at han skal bli verdens største magiker. Fra The books of magic (1990).

Det fremmede fantes i historiene, eventyrene og mytene. Og forhåpenligvis ikke i de mørke skyggene på rommet mitt.

Jeg hadde likevel lommelykten ved siden av puten min helt til jeg ble 18. Men det var vel så mye for å lese under dynen som for å holde skyggene unna.

Tonje

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøkenes tilstand og merket med , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s