«Hvordan skal man beskrive en fiktiv kvinne uten å fornærme noen?»

En mannlig forfatterkollega spurte meg om dette. Det var opprikitig undring i spørsmålet. Han hadde hatt en sterk kvinnelig karakter i sine to tidligere bøker, og ville nå følge opp med å ha flere jenter med i sin neste roman. Men alle kunne ikke være sterke, kule og overgå gutta på alle områder. Spørsmålet var: Hvordan beskrive andre jenteskikkelser uten å få masse pes for det?

Alle digger Pippi. Men ikke alle fiktive jenter kan være som henne.

Meg og denne mannlige forfatteren er omtrent jevngamle. Vi er begge småbarnsforeldre, vi har begge tatt halvparten av vår utdelte foreldrepermisjon. Vi begge har full jobb, småbarn hjemme og en forfatterkarierre på si. Vi skriver begge for ungdom. Vi har lest de samme bøkene som småttiser og sett de samme tv-seriene. Vi tar likestilling mellom kjønnene som en soleklar selvfølge. Vi har vokst opp i en tid der vi begge kunne drømme om å bli astronauter, popstjerner, statsminister eller danser.

Vi er norske, kulturinteresserte, lesende, nerdete folk av samme generasjon. Og vi føler begge på denne lille uroen når det gjelder å skrive fram jenter i bøkene våre. For hvordan avspeiler disse jentene selve kvinnesynet til forfatteren – les «oss».

Jeg svarte:
Vet du, det der er kinkig. Jeg har tenkt mye på det selv.

Han fortsatte:
Hvorfor er det kinkig? Jeg vil gjerne høre deg sette ord på det.

Jeg:
Har det ikke noe med det å gjøre at man ønsker at unge jenter skal finne gode forbilder i bøker? Lese om andre jenter det er bra å identifisere seg med? Hvis en fiktiv jente er opptatt av å være deilig så er ikke det et ideal, akkurat. Ei heller en som er en ryktespreder, eller ei jente som er den herskesyke bidronningen på ungdomsskolen. Kanskje man tenker at disse skikkelsene er typiske, nærmest klisjepregede, og derfor vil man at ungdomslitteraturen skal introdusere andre karakterer.

Han:
Men det finnes allverdens ulike gutte-typer. Er man ikke redd for at guttene skal identifisere seg med en drittsekk av en bølle, eller en ramp uten ryggrad, eller en posør, eller en mobber? For når det gjelder gutta så har jeg en opplevelse av at de skal få slippe å lese for mye om outsiderne, og heller få flere bøker med fotballhelter og action.

Jeg:
Altså, dette er første gang jeg prøver å sette ord på dette. Men siden jeg kjenner igjen uroen du skisserer, så tror jeg det bunner i rollene kvinner har fått tildelt i litteraturhistorien, uten at jeg har lest hele den, har vært snevrere enn menns roller. At kvinner ofte har vært en premie, en fristerinne eller en engel. Eller for en stund tilbake, i ungdomslitteratur myntet på unge jenter der det handlet om å finne drømmeprinsen eller ta vare på familien rundt seg. Og da er man kanskje ekstra allergisk mot disse rollene i moderne litteratur, og slår hardt ned på dem, uavhengig av verket som helhet.

Han:
Dårlige og grunne karakterer skal jo slås ned på, det er helt fair. Men hvis man skriver om en jente som er kroppslig svak, redd og opptatt av å gjøre det andre forventer av henne, men skriver henne fram som en troverdig skikkelse, så burde det være helt ok. Eller?

Jeg:
Jeg er helt enig. Men siden det er voksne som bedømmer det vi skriver, og disse voksne har sine egne meninger om hva de unge burde få av moral og forbilder gjennom bøkene, så kan det hende at nettopp en slik jenteskikkelse ville få kritikk. Hvis hun da ikke går igjennom en prosess der hun overvinner seg selv, begynner å trene og holder en dritkul avskjedstale på den siste festen i tiende klasse. Aller helst blir hun lesbisk og stjeler den deiligste damen fra den bøllete og dumme gutten i klassen. Den ultimate jentehevnen, kan man si.

Han:
Ha, ha! Men det der er i hvert fall en klisjé. Tøft første gang det ble fortalt, absolutt. Men ikke alle unge kommer ut av sitt eget destruktive mønster. Og ikke all ungdomslitteratur bør ha et positivt menneskesyn.

Jeg:
Det er sant. Ikke alle fiktive karakterer lærer av sine feil. Men det betyr ikke at ikke leserne lærer. Egentlig burde vi som skriver for unge tenke at leserne våre bør få kjennskap til både onde, dumme, smålige og herskesyke gutter og jenter. For det er jo vitterlig det som finnes i denne verdenen.

Han:
Ja, og vi som representerer en generasjon som har ansett likestilling som like naturlig som det å ofre til Tor var for vikingene, vi burde ikke plutselig som historiefortellere begynne å tvile på våre eget menneskesyn. Eller kvinnesyn, om du vil.

Jeg:
Vi som historiefortellere er dømt til å tvile på alt vi skriver uansett. Det er en del av det verste med jobben.

Han:
Men når vi tror på det så er det den beste jobben.

Jeg:
Ja, og vi bør ikke være redde for å beskrive de snille, stille, svake, dumme, tankeløse, onde eller selv-objektifiserende jentene som finnes i hodene våre. Like lite som vi er det for gutta.

Han:
Skål på det!

Jeg:
Skål!

Stillhet.

Jeg:
Så i din neste bok finner jeg henne?

Han:
Deal, hvis jeg finner henne i din.

Jeg:
Deal!