«Hvordan skal man beskrive en fiktiv kvinne uten å fornærme noen?»

En mannlig forfatterkollega spurte meg om dette. Det var opprikitig undring i spørsmålet. Han hadde hatt en sterk kvinnelig karakter i sine to tidligere bøker, og ville nå følge opp med å ha flere jenter med i sin neste roman. Men alle kunne ikke være sterke, kule og overgå gutta på alle områder. Spørsmålet var: Hvordan beskrive andre jenteskikkelser uten å få masse pes for det?

Alle digger Pippi. Men ikke alle fiktive jenter kan være som henne.

Meg og denne mannlige forfatteren er omtrent jevngamle. Vi er begge småbarnsforeldre, vi har begge tatt halvparten av vår utdelte foreldrepermisjon. Vi begge har full jobb, småbarn hjemme og en forfatterkarierre på si. Vi skriver begge for ungdom. Vi har lest de samme bøkene som småttiser og sett de samme tv-seriene. Vi tar likestilling mellom kjønnene som en soleklar selvfølge. Vi har vokst opp i en tid der vi begge kunne drømme om å bli astronauter, popstjerner, statsminister eller danser.

Vi er norske, kulturinteresserte, lesende, nerdete folk av samme generasjon. Og vi føler begge på denne lille uroen når det gjelder å skrive fram jenter i bøkene våre. For hvordan avspeiler disse jentene selve kvinnesynet til forfatteren – les «oss».

Jeg svarte:
Vet du, det der er kinkig. Jeg har tenkt mye på det selv.

Han fortsatte:
Hvorfor er det kinkig? Jeg vil gjerne høre deg sette ord på det.

Jeg:
Har det ikke noe med det å gjøre at man ønsker at unge jenter skal finne gode forbilder i bøker? Lese om andre jenter det er bra å identifisere seg med? Hvis en fiktiv jente er opptatt av å være deilig så er ikke det et ideal, akkurat. Ei heller en som er en ryktespreder, eller ei jente som er den herskesyke bidronningen på ungdomsskolen. Kanskje man tenker at disse skikkelsene er typiske, nærmest klisjepregede, og derfor vil man at ungdomslitteraturen skal introdusere andre karakterer.

Han:
Men det finnes allverdens ulike gutte-typer. Er man ikke redd for at guttene skal identifisere seg med en drittsekk av en bølle, eller en ramp uten ryggrad, eller en posør, eller en mobber? For når det gjelder gutta så har jeg en opplevelse av at de skal få slippe å lese for mye om outsiderne, og heller få flere bøker med fotballhelter og action.

Jeg:
Altså, dette er første gang jeg prøver å sette ord på dette. Men siden jeg kjenner igjen uroen du skisserer, så tror jeg det bunner i rollene kvinner har fått tildelt i litteraturhistorien, uten at jeg har lest hele den, har vært snevrere enn menns roller. At kvinner ofte har vært en premie, en fristerinne eller en engel. Eller for en stund tilbake, i ungdomslitteratur myntet på unge jenter der det handlet om å finne drømmeprinsen eller ta vare på familien rundt seg. Og da er man kanskje ekstra allergisk mot disse rollene i moderne litteratur, og slår hardt ned på dem, uavhengig av verket som helhet.

Han:
Dårlige og grunne karakterer skal jo slås ned på, det er helt fair. Men hvis man skriver om en jente som er kroppslig svak, redd og opptatt av å gjøre det andre forventer av henne, men skriver henne fram som en troverdig skikkelse, så burde det være helt ok. Eller?

Jeg:
Jeg er helt enig. Men siden det er voksne som bedømmer det vi skriver, og disse voksne har sine egne meninger om hva de unge burde få av moral og forbilder gjennom bøkene, så kan det hende at nettopp en slik jenteskikkelse ville få kritikk. Hvis hun da ikke går igjennom en prosess der hun overvinner seg selv, begynner å trene og holder en dritkul avskjedstale på den siste festen i tiende klasse. Aller helst blir hun lesbisk og stjeler den deiligste damen fra den bøllete og dumme gutten i klassen. Den ultimate jentehevnen, kan man si.

Han:
Ha, ha! Men det der er i hvert fall en klisjé. Tøft første gang det ble fortalt, absolutt. Men ikke alle unge kommer ut av sitt eget destruktive mønster. Og ikke all ungdomslitteratur bør ha et positivt menneskesyn.

Jeg:
Det er sant. Ikke alle fiktive karakterer lærer av sine feil. Men det betyr ikke at ikke leserne lærer. Egentlig burde vi som skriver for unge tenke at leserne våre bør få kjennskap til både onde, dumme, smålige og herskesyke gutter og jenter. For det er jo vitterlig det som finnes i denne verdenen.

Han:
Ja, og vi som representerer en generasjon som har ansett likestilling som like naturlig som det å ofre til Tor var for vikingene, vi burde ikke plutselig som historiefortellere begynne å tvile på våre eget menneskesyn. Eller kvinnesyn, om du vil.

Jeg:
Vi som historiefortellere er dømt til å tvile på alt vi skriver uansett. Det er en del av det verste med jobben.

Han:
Men når vi tror på det så er det den beste jobben.

Jeg:
Ja, og vi bør ikke være redde for å beskrive de snille, stille, svake, dumme, tankeløse, onde eller selv-objektifiserende jentene som finnes i hodene våre. Like lite som vi er det for gutta.

Han:
Skål på det!

Jeg:
Skål!

Stillhet.

Jeg:
Så i din neste bok finner jeg henne?

Han:
Deal, hvis jeg finner henne i din.

Jeg:
Deal!

Reklame

Forbannet er gått i trykken!

Jeg har kjent det i kroppen i hele dag, som en urolig kribling, en sitring som minner om forelskelsesfølelser. Jeg er utålmodig og rastløs. Glad og usikker. Engstelig og tilfreds. Alt på samme tid. Hvorfor?

Andre bok av Kire-serien er sendt i trykken.

Jo, for i dag gikk denne boken i trykken.

Det har gått to år, det har vært mange runder. Jeg har måttet drepe noen elskelige passasjer, og jeg har måttet utsette mine kjære hovedpersoner for vonde og kjipe ting. Men nå er jeg ferdig. Det er ingenting mer jeg kan gjøre fra eller til med denne boken.

Om en måned er Kire-seriens andre bok i salg i alle landets bokhandlere. Det er veldig stas og veldig spennende.

Jeg må takke designer Siri Pettersen og tegner Elise Syvertsen for et fantastisk cover. Selv nølte jeg lenge med å vise Erik, hovedpersonen min på forsiden. Men da tittelen ble klar, tok det ikke lang tid før jeg ble overbevist om at leserne hadde godt av å se hvem som var Forbannet. Du kan lese mer her om hvordan vi har jobbet fram coveret.

Dessuten kler de to bøkene hverandre.

Kire-seriens to bøker.

Se selv!

Coveret kan jeg skryte opp i himmelen, for det er ikke jeg som står bak. Men det som står inne i boken, det er bare jeg som er ansvarlig for. Og ingen andre enn forlaget mitt har lest handlingen.

Det blir en spennende sommer på meg med andre ord. Men uansett hvordan høsten kommer til å bli er jeg stolt av meg selv.

Å skrive en bok samtidig som jeg har full jobb og to søte små har krevd noen ofre. Jeg har vært lite ute og luftet meg om kveldene, jeg har trent alt for lite, jeg har måttet si nei til turer og andre morsomme ting jeg gjerne ville vært med på.

Men det har vært verdt det: For nå er den her snart: Kire-seriens andre bok, Forbannet. Håper dere tar godt imot henne.

Tonje

Sommerlektyre for ungdom

Bøker er ferskvare. Det er bare de mest populære titlene som er tilgjengelig i bokhandelen over lengre tid.  Min siste roman, Det er min tur nå, kom ut i september 2014. Det er derfor ingen selvfølge at den er å få tak i i butikkene fremdeles. Og norske ungdomsromaner er en smal sjanger som ikke akkurat topper salgslistene.

Men nå har flere bokhandlere i Bergen tatt inn igjen boken til sommeren! At boken får ekstra levetid på denne måten, er det ekstra gøy for meg som forfatter.

Boken på plass igjen i hyllene på Norli på Bergen Storsenter.

 

Men noe som er ENDA BEDRE – er tilbakemeldinger fra leserne! Fikk tilsendt denne fra en av mine trofaste fans – noe sånt varmer gjennom hele sommeren.

 

Med tilbakemeldinger fra lesere som sitter oppe hele natten –  føler jeg at jeg trygt kan anbefale Det er min tur nå som året sommerlektyre.

Stikk innom en bokhandel i Bergen og sikre deg et eksemplar, da vel!

Boken kan selvfølgelig også bestilles gjennom forlaget

eller en Nettbokhandel

 

Ungdommens egne anmeldelser

Den aller beste litteraturprisen jeg vet om, er Uprisen – for årets ungdomsbok.

Her er det unge lesere som selv anmelder bøker, nominerer og kårer årets beste bok. Det gjør at denne prisen henger høyt blant oss forfattere!

I prosessen mot å finne de nominerte, og kåre en verdig vinner, legger ungdom fra hele landet inn sine bokanmeldelser på nettsiden. Jeg koser meg stort med å lese alle anmeldelsene av Det er min tur nå.

Særlig når leserne sier slike ting om boken:

“Det er min tur nå” er en bok ALLE ungdommer burde lese. Renate beskriver Melissas følelser på en fantastisk god måte. (Zuhayr Abdi, Finnsnes ungdomsskole)

Jeg levde meg veldig inn i boken og klarte ikke slutte å lese når jeg først hadde begynt.  (Karoline, Children’s International School)

Denne boka varte lenge etter den var slutt (…) (Iselin, Lundenes skole)

Når eg les boka tenkjer eg på kor viktigt det er og tenkje over vala ein tek. (Maria Teigen, Lom ungdomsskole)

TAKK til alle dere som har anmeldt boken! Jeg må oppfordre enda flere til å lese bøkene og legge inn sine anmeldelser. Så følger jeg spent med på hvem som blir de heldige nominerte til denne prisen for 2014! Det er flust av verdige potensielle vinnere i år.

 

 

 

GODE TILBAKEMELDINGER

Nå er det litt over en måned siden Det er min tur nå ble sluppet i butikkene. Ungdomsromaner generelt har dessverre ikke den samme effekten som når en Jo Nesbø-bok blir sluppet: Det blir liksom hverken de store overskriftene eller reklameplakatene av det. Sånn ser boken min ut der den den står og blomstrer i butikken:

Som ungdomsbokforfatter forventer man rett og slett ikke den helt store oppmerksomheten. En anmeldelse eller tre er man jo spent på – og det har jeg også fått! Aftenposten hadde en nydelig omtale sammen med en annen bok – under temaet

FARS FRAVÆR

Klikk og les – jeg var veldig fornøyd med denne!

Men det som er det aller, aller viktigst for meg som forfatter – er tilbakemeldingen fra leserne. Altså ikke de profesjonelle kritikerene, men ungdommer og andre der ute som har lest boken min – og som sier sin mening om den. Derfor ble jeg hoppende glad da jeg ble gjort oppmerksom på dette blogginnlegget fra bloggeren Kleppanrova:

En bok som burde stå på pensumlista til alle 9.klassinger

Læreren Ingun Kleppan skriver:

En ungdomsbok som er så spennende og tar opp så mye aktuell tematikk er det virkelig lenge siden jeg har vært borti. Forfatteren har en skremmende god innsikt i hvordan en ungdomsskolejente tenker og handler (…)

Bedre anmeldelse enn dette kan jeg ikke drømme om! Det betyr ekstra mye å høre fra lesere som jobber med ungdom til vanlig.

Så neste gang du leser en bok du liker – husk å si fra til forfatteren! Om du blogger om det, twitrer om det, eller sender en epost. For en ting er anmeldelser fra profesjonelle kritikere. Men det er den jevne leserens tilbakemeldinger  vi forfattere virkelig, virkelig setter pris på.

 

DET ER MIN TUR NÅ

Det er en god tittel på hvordan jeg følte meg da jeg fikk denne kassen i posten:

Men det er altså også tittelen på min nye ungdomsroman! Dette er den vanskelige andreboka. Nå er den her, endelig. Det er ekte, den står i hyllen i bokhandlerne, jeg har sjekket.

Det er nemlig ikke min tur, det er først og fremst Melissa Victorias tur. Boken handler om hennes kamp om å komme seg opp og frem med et vanskelig utgangspunkt. Det handler om en håpløs kjærlighet, like håpløs som den mellom møllerens sønn Johannes og slottsherrens datter Victoria, men som likevel ser så bra, så bra ut – og som kan være den eneste veien opp til det livet hun ønsker seg. «Det er min tur nå» handler om klasseskille i et klasseløst samfunn. Om at like muligheter ikke er så like likevel, når man mangler grunnlaget for å ta gode valg.

Les mer om DET ER MIN TUR NÅ  her!

En magisk strek

Originalen av Gunvor Rasmussen som jeg ga til mine foreldre i dag.

I dag besøkte jeg en Insta-venns butikk i Bergen. Midt på bryggen – i den gaten en av åpningsscenene fra Heksene er spilt inn – har Gunvor Rasmussen sin egen lille butikk. Og det hun selger er sine egne tegninger. Originaler og print.

Illustratør Gunvor Rasmussen i sin lille og sjarmerende butikk.

Hun har illustrert flere eventyrbøker, noe som for meg virket selvforklarende da jeg gikk rundt og så på de ulike tegningene hennes. Som serieredaktør er jeg alltid interessert i nye tegnetalenter og som en som skriver moderne eventyr for unge, er jeg like interessert i tematikken. Foreksempel bryter Gunvor med den gjengse oppfatningen av hvordan troll ser ut. Hvorfor skal de alle være grå og fæle med mose og vorter? Var ikke den grønnkledde hulderen som forførte Peer Gynt av trollslekt, kanskje? Hun var verken vortete eller grå. Og kan Henrik Ibsen så kan også denne damen!

Begge disse vesnene er av trollslekt hos Rasmussen.

En annen forfriskende ting er hvordan verdens største rumpe – i den grad havfruer har den slags – i Rasmussens strek blir ordentlig deilig og forførende. Det at disse fabelvesnene har vært – og er – forførende, betyr ikke at de forholder seg til det vi anser som skjønnhetsidealet. De kan ha noe helt annet som likevel er utrolig appellerende … Som denne enden her:

For en rumpe!

Og siden jeg ER serieredaktør måtte jeg spørre hvilke tegnere hun selv likte. Gunvor svarte Frode Øverli:

Lars Lauvik:

og Frank Cho:

… Okei, okei. Dere som kjenner til Cho er kanskje overrasket over at det ikke kom en dame uten klær som eksempel på hans flotte strek. Men jeg er gammel Wolwerine-fan og dette er mitt innlegg. 😉  Og som dere ser har Cho klart å snike en lettkledd dame i bakgrunnen her …

Alt i alt et svar som fikk mitt tegneseriehjerte til å banke ekstra hardt for Gunvor og butikken hennes. Jeg måtte til og med kjøpe meg en egen liten gump før jeg forlot sjappa.

Stikk innom hvis du er i Bergen da. Slike butikker vokser ikke lenger på trær, men fy så inspirerende det er å møte en ildsjel som Gunvor. 🙂

Et fantastisk forfatterfellesskap!

«Did we need a concept design? Of course we did.»

Det var Tones idé. Hun visste om andre som hadde gjort det samme. Dra sammen til et sted, skrive hele dagen og så, om kvelden snakke om hverandres plott og ideer.

Som den introverte personen jeg er måtte jeg først analysere følelsene mine rundt dette. Og bare så det er helt klart – den første reaksjonen var: JAAAAADDDDAAA!

Men så kom tvilen: Skulle jeg virkelig fortelle disse to utrolige flinke damene alt jeg strever med i Kire-serien bok 2? Hva ville ikke de tenke? Hvor dumme ville ikke noen av ideene mine høres ut?

Men samtidig: Jeg sto fast. Mine tidligere regler om en times skriving hver dag fungerte ikke lenger. Problemet var ikke mangel på tekst, problemet var at jeg totalt hadde mistet oversikten. Jeg skrev ut hver eneste lille historie til hver eneste bikarakter. Jeg elsket dem alle. Ville skrive om dem alle. Gå gjennom alle omveltningene sammen med dem. Men en bok har ikke plass til alt. I hvert fall ikke uten at forfatteren – altså meg – mister helt trådene.

Så utrolig nok, vi fikk det til. Siri fant en hus i Farsund vi kunne leie. Midt i juli. Mammaen min kom og avlastet på hjemmebanen vår. Og Tone hadde bil. Opplegget var enkelt og genialt.

Hver dag har vi hatt en felles morgenstund med kaffe og en kort prat, så gikk vi på hvert vårt rom og skrev og skrev. Midt på dagen var det felles lunsj, med nye samtaler om bøker, leseopplevelser, skriving, rollespill, superhelter, vampyrer, engler, prinsesser og … sa jeg, bøker?

Bare etter et døgn hadde jeg følelsen av å kommet til mitt andre hjem. Jeg jogget fem kilometer inne i skauen av pur overskuddsglede. (Og nei, DET er ikke vanlig.) Mens jeg løp tenkte jeg på personene i Tones univers. Kvelden før hadde hun fortalt om sin neste bok, hva som kom til å skje og hva hun var usikker på.  Jeg satt som fjetret mens hun snakket. Hadde en følelse av å være med på noe stort.

Den samme følelsen var der igjen da Siri fortalte om sine to neste bøker. Hirkas reise er et eventyr verden aldri før har sett makan til. Disse verdenene de to forfatterne har skapt er så unike, så fantastiske, så geniale og så gjennomførte at det tar nesten pusten av meg.

Men så var det min tur …

Jeg er egentlig en ganske talefør person. Har ikke noe problem med å snakke foran mange folk, eller fortelle om visjonen min med Kire-serien. Men denne kvelden var det annerledes. Jeg var nervøs. Det føltes rett og slett intimt. Som om jeg inviterte dem inn i noe av det mest private jeg har.

For skriving er nettopp det: Privat. Særlig på et uferdig stadium. Dessuten ble det så klart for meg hva som ikke var ferdig. Jo, mer jeg snakket jo mer forsto jeg at den personen måtte vike, den ideen måtte gå, den plottlinjen kan bli en hel bok i seg selv. Men en annen bok! Spørsmålene som kom fra de to andre forsterket dette inntrykket. Samtidig som de også viste så genuin begeistring for så mye i boken min at jeg ble helt rørt. Så kom noen helt fantastiske råd, som jeg kommer til blogge om litt senere.

Vi satt og pratet til kl 02. Etter det fikk jeg ikke sove. Jeg måtte skrive ned strukturideer i mange timer og sovnet på morgenkvisten til svalefamiliens synging ute på balkongen.

Hva er moralen til dette innlegget? Foruten å si at jeg har hatt bra dager på #writeaway?

Jo: Skriver du? Så allier deg med noen andre som også skriver. Dra bort sammen med dem og våg å vise fram ideene og tekstene dine. Lær av tilbakemeldingene som kommer. Og føl på kroppen at skriving ikke må være så ensomt som alle sier det er.

Tone Almhjell, Siri Pettersen og undertegnede på Gyldendals sommerfest der ideen til «writeaway» først ble lansert.

Hvordan skape leselyst hos barn!

På vårens første ordentlige soldag tok femåringen min med seg en Donald-pocket og fant et perfekt sted i den lille bakgården vår på Tøyen for å lese!

Jeg er forfatter. Jeg er tegneserieredaktør. Og jeg er mamma til to gutter. Selvsagt påvirker de to første rollene den siste. Derfor tenkte jeg at jeg kunne gi noen tips her på bloggen om hvordan skape leselyst hos barn.

Ikke fordi jeg er lærer eller forsker, men fordi mine erfaringer i eget liv har vist seg å virke. (Og ja, det finnes forskning som støtter disse erfaringene.)

Min femåring begynner på skolen til høsten. Han kan allerede lese. Han knakk lesekoden da han var tre år. I dag bryner han seg på enkle matteoppgaver og er blitt glad i å spille sjakk.

Og før alle skriker opp om at eplet faller ikke langt fra stammen, så må jeg ile til og si at jeg IKKE kunne lese før skolealder. Og at jeg i mange år – på skolen – hadde store lese- og skriveproblemer.

Alt er ikke arv, mye er miljø også, så derfor vil jeg gjerne dele noen leselysttips:

1. Les høyt for barn. Hver dag!
Helt fra de er babyer kan barn leses for. Gjør det til rutine på lik linje som dagens siste måltid eller tannpussen. Du vil sjelden skulke mat og tannhygienen til barna dine, så hold lesestunden like høyt i akt som de to.

Du kan bare se her hva Foreningen Les! sier om høytlesningens verdi.

2. Les selv – så ser barna dine at lesing er kult!
Barn tar etter de voksne de omgås. De skal lære seg livets spilleregler, og de første årene er det mye herming. Ser de deg ofte med en bok mellom hendene, så ser de at lesing er en del av livet.

(Dessuten er det bare bra for deg å lese. Du ville ikke droppe egen middag eller tannpuss? Vel, ikke dropp lesing heller … )

3. Begrens spilling, og følg dine egne regler.
Dataspilling er en av mine store laster her i livet. Så skal jeg følge troen på arv, kan det enkelt bli en av mine to sønners store tidssluk også. Så vi har innført spilledager. Kun tirsdag og torsdag er dager der det kan spilles etter barnehagetid. Og så er det enkelte morgener i helgene det også er lov til å spille. Når rammene er klare for et barn, er protestene færre.

Så gjelder det bare å holde de samme reglene selv … (Kremt …)

4. Varier det dere leser.
Bruk tegneserier, bruk diktsamlinger, bruk sanger, bruk bøker. Dramatiser et eventyr. Bruk alt som er en fortelling. Det barnet elsker er at du gir det tid, oppmerksomhet og gode historier.

5. Gjør tegning med bokstaver til en lek.
Ha tid på dagene der det ikke kan spilles dataspill til å sette deg ned med barnet og tegne og leke. Ser du ikke hvor lett bokstaven A kan få et ansikt inne i overdelen sin? Og så plasserer du to sko på beina, og så har dere en liten herremann som kanskje skal på besøk til … J, foreksempel. Så plasserer du A foran J-en og sier «Aj, aj! Nei, A-en tråkket ham visst på foten. J må gå først … » Og plutselig sitter den lille poden og skriver AJ og JA om hverandre. Mens han gir J-en en markant nese, et lite smil nederst, og to bittesmå bein som bokstaven stavrer seg fram på.

Det var rådene. Og nei: Det er overhodet ikke om å gjøre å ha barn som kan lese lenge før skolealder. Mitt ønske er bare at disse fem tipsene også kan gjøre andre barn glad i bøker, tegneserier og lesing. Og da er så uendelig mye gjort.

Her er meg og min familie i lek ute i gaten på Tøyen. Så vi gjør annet enn å lese også. 😉

Fokusere, konsentrere, prokastinere

En innrømmelse: Jeg synes det er vanskelig å konsentrere meg om én oppgave over lengre tid. Som for eksempel å skrive.

Mens en drømmearbeidsdag for en forfatter kanskje ser slik ut:

Forfatteren kommer på kontoret, åpner macen, finner frem sitt lovende manuskript, og begynner å skrive. Fullstendig oppslukt sitter hun på sin plass, fullt konsentrert gjennom hele arbeidsdagen, og taster ned sine origniale og geniale tanker.

HYSJ – geniet arbeider!

… så er vel virkeligheten mer slik:

Først må jeg bare sjekke facebook og twitter, og kommentere litt her og der. Så er det viktig å holde seg oppdatert på nyheter, og sjekke nettavisene. Dessuten må jeg gjøre litt mer research før jeg kan begynne å skrive. Snubler over en interessant artikkel, kommer på at jeg må bestille noen viktige bøker på Amazon…Og blir opphengt i siste infomail fra en ganske ubetydelig avsender.

Og dette bruker jeg verdifull arbeidstid på. Det er tid jeg ikke har! Det er tid som skal brukes til å skrive.

Så hvorfor skal det være så himla vanskelig å komme i konsentrasjonsmodus?

Dette ble jeg minnet på da jeg, på en dag som beskrevet over, leste denne artikkelen fra The Atlantic:

Why writers are the worst procastinators

Artikkelforfatteren har en teori om at forfattere var så flinke i engelsk (les: norsk) på skolen, at de aldri har lært seg at det kun er hardt arbeid som gir resultater.

Ringer det en bjelle?

Den største feilen jeg har gjort gjennom skoletiden, var å være stolt av å få gode resultater uten å jobbe. Tabbe for meg. «Du lurer bare deg selv», sa lærerne. Det tok meg 20 år å fortså hva de mente.

For det er ingenting som kommer av seg selv, uten å jobbe. Du kan være så genial du bare vil, men hvis du aldri får romanidéen din ned på papiret – vel, så blir det faktisk aldri noen bok. Og du blir aldri forfatter.

Så når jeg sitter der, med et tomt dokument foran meg, er det bare en ting som teller: Å gjøre jobben.

Men hvordan?

Å utsette det man egentlig bør gjøre, har jeg skrevet om før, i innlegget Fiende nr. 1: VEGRING

Og i min Overlevelsesguide for hjemmekontor, skriver jeg om strategier for å finne konsentrasjon og fokus når man styrer arbeidsdagen selv.

Hva er din strategi?

For meg er dette det siste nye:  Hjernemusikk!

Et nevrovitenskapelig redskap som skal lure hjernen min til å konsentrere seg mer intenst og over lengre tid. Jeg stiller timeren på 45 eller 60 minutter. Og får høre behagelig, intetsigende, men energisk musikk mens hjernen min jobber på høyggir. De påstår at det er vitenskapelig bevist at det bedrer konsentrasjonen. Det vet jeg ikke. Men akkurat nå – så funker det for meg! Kan sjekkes ut her: Focus@will

Så jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg ikke har sjekket facebook – eller hentet kaffe – en eneste gang i løpet av dette innlegget.

Hva mener du, er det riktig at forfattere sliter med å holde fokus? Hva gjør du for å konsentrere deg når du skriver?

Kommentér og del dine beste tips, da vel!