Jeg må kanskje utsette Kire-seriens bok 2!

Nå før påske må jeg bestemme meg – sammen med forlaget – om vi skal gå for høstutgivelse av Kire-seriens andre bok, eller om vi skal vente til vinteren.

Jeg er ikke ferdig med manuset ennå. Jeg er kommet godt over halvveis. Det er heldigvis fortsatt flere måneder til siste levering. Det er bare at planleggingen for høsten gjøres nå.

Jeg er en tobarnsmor med full jobb som tegneserieredaktør og samtidig skriver jeg bøker om kveldene. I ledige stunder kjemper jeg også for områdeløft til stedet jeg bor, nemlig Tøyen i Oslo.

Dette har vært hverdagen min i snart tre år nå. Av bekjente rundt meg får jeg råd om å ta «Flinkpikesyndromet» på alvor. At jeg ikke KAN få til alt. At jeg må tenke på meg selv.

Det skulle være unødvendig å skrive dette, men ikke ALLE kvinner som får til noe drives av å være flink. Det er heller ikke sånn at alle karrierekvinner med barn ikke anerkjenner – eller vet om – sine egne grenser. Jeg er blitt 36. Jeg vet veldig godt hvor grensene mine går og hva jeg tåler. Å eventuelt utsette Kire bok 2 i fire-fem måneder handler om noe helt annet.

Jeg drives generelt av utålmodighet, engasjement, kreativitet og stolthet. Og nå er det den siste delen som holder meg tilbake: For blir Kire bok 2 noe jeg vil være stolt av? Joda, den blir jo det. Men kunne jeg vært enda stoltere? Njaa …

En slik anmeldelse som Lucy kommer med her har man IKKE lyst på …

Da jeg skrev Hulder var det ingen deadline. Det var knapt noen som visste at jeg holdt på med boken. Venner trodde at småbarnslivet hadde «tatt» meg bort fra den sosiale arenaen, og jeg lot dem tro det. Det er ikke kult å si at man holder på med en bok før den faktisk er antatt av et forlag.

Skrivingen av Hulder var MIN hemmelighet. Det var også et forsøk på å bevise en ting overfor meg selv. Jeg trengte nemlig å få vist at jeg kunne lande en bok helt på egen hånd.

Jeg er ellers en person som jobber best i tospann med andre. Finnes det andre som forventer at jeg skal levere, ja så leverer jeg. Men hvis det er mine egne forventninger jeg skal leve opp til … Vel, det er overraskende enkelt å tilgi en selv for å være forsinket.

Så jeg klarte å skrive en bok. Det var en stor personlig seier, av mange grunner. Jeg vet at jeg vil klare å skrive både en og to til. Men spørsmålet er hvor kjapt det lar seg gjennomføre …

Jeg vet fortsatt ikke svaret. Men jeg vet at det er viktig at teksten blir så god at jeg blir stolt. Så kan jeg si til meg selv «Nå har du jammen santen vært sta, målbevisst, engasjert og kreativ igjen!» (Men ikke flink.)

Tonje

Reklame

Forfatter-chatten: Fra ord til omslag

TONJE: – Renate, hvor langt har du kommet med coveret på din andre bok? Er alt ferdig eller?

RENATE: – Jeg holder på med omslaget sammen med redaktøren  min nå. Det er mulig forlaget – eller i alle fall designeren – begynner å bli lei av meg, for jeg har forkastet flere forslag allerede. Men nå tror jeg vi er i mål! Utrolig gøy å se hvordan boken tar form.

T: – He, he … Så du er den typen som sier nei og nei og vet ikke?

R: – Problemet er vel heller at jeg vet alt for godt hvordan jeg vil ha det… Jeg har liksom sett for meg coveret i hodet ganske lenge, men det er jo umulig å plante den tanken i hodet på noen andre. Så det gjelder å omstille seg og være åpen for andre idéer også. Men ja – jeg har sagt nei noen ganger!

T: – Det der er utrolig vanskelig … Jeg har jo MIN illustratør. Elise Syvertsen. En utrolig dyktig serieskaper. Og meg og hun mailer ideer fram og tilbake. Eller … jeg mailer ideer og hun mailer skisser tilbake. Hun er så utrolig god. Så jeg glemmer liksom hele forlaget oppi det hele. Men nå har redaktøren min hanket oss inn igjen. Og bra var det i grunnen …

R: – Ja, jeg mener jo at du har kanskje årets beste omslag på Hulder! Det er utrolig vellykket, og jeg synes det passer så godt til innholdet. Hvordan fikk du det til, egentlig – var det mange runder før dere traff riktig?

Coveret på Hulder, slik det ble til slutt.

T: – Tusen takk! Det skal jeg si til Elise! Men nei, det var ikke mange runder i det hele tatt. Jeg sendte henne det klassiske bildet «Nøkken» av Kittelsen og sa at det skulle være en huldrejente der i stedet og gjerne kun en farge og røde øyne. Og så fikk jeg DEN tegningen tilbake.

Kittelsen sitt maleri av Nøkken var inspirasjonskilden til Hulder

Dette var første skisse til Hulder-coveret. Tegnet av glitrende Elise Syvertsen.

R: – Men hvordan fant du frem til Elise?

T: – He, he. Jeg er jo tegneserieredaktør og generelt over middels interessert i serier. Så jeg bruker ofte kvelder på å surfe på Devianart.  Der legger amatører ut sine tegninger og der kom jeg over henne. Det var helt fantastiske tegninger. Av en nordmann! En jente på da 19 år! Wow! Hun MÅ jeg bli kjent med. Hun må jeg bruke. Problemet nå er å hoppe etter oss selv på et vis …

Men du har også et glimrende cover på «Mirakel». Det understreker tittelen så til de grader – og utvider den. Hvordan kom dere fram til dette?

R: – Jeg er også fornøyd med det coveret. Det var også i utgangspunktet en idé jeg hadde, at vi kunne forsøke å få frem dobbeltheten i tittelen. Men det måtte flere runder til, og slik coveret ble til slutt har jeg designeren, Elisabeth Bjone, å takke for. Hun tok videre den første idéen, drodlet gjennom flere forslag, og endte opp med dette.

T: – En veldig bra løsning. Jeg brukte min venninne og en annen fantasyforfatter som designer på «Hulder», nemlig Siri Pettersen. Som skriver serien Ravneringene. Så «Hulder» var knapt innom forlaget i det hele tatt. Men de betalte selvsagt for jobben og redaktøren min kom med innspill og heiet!

R: – Hm, en spennende løsning. Men det viser at det kan lønne seg å være «hands on» i prosessen med cover – du har i alle fall fått det veldig bra til! Er du i gang  med cover til bok nummer to, da?

T: – Ja … Men må bare svare på det du skriver over først. Fordi jeg jobber også som serieredaktør, og jeg vet at det hadde vært umulig hvis alle frilansere skulle fått bestemme designet selv – på alt de sendte fra seg. Så jeg forstår at ikke forlagene kan ha det sånn. Men jeg var i en litt spesiell situasjon siden jeg jobber med visualitet hele dagen. Og fordi vi hadde et bra forslag.

Og så: Bok 2. Ja, vi er i gang.

Dette er karakteren Lena Stordalen, som også er en person i Kire-serien. Tegnet av Elise Syvertsen.

R: – Meget lovende!!

T: – Ja, men dette blir ikke coveret. Dette er – tror det eller ei – en skisse. Slik jobber Elise. Vi tenker videre, og jeg tror vi har noen gode ideer på bordet nå. For da vi sto fast, var det nettopp forlaget og deres designer, Majlin Keilhau som innkalte til et møte og som kom med helt nye ideer og innfallsvinklinger. Det er fortsatt meg og Elise som jobber med det. Men denne gangen er forlaget mye mer med. Og det er jeg veldig glad for.

Hvor langt unna er du et ferdig omslag?

R: – Vi er faktisk nesten i mål. Redaktøren, designeren og jeg er blitt enige om en forside – så nå gjenstår bare litt endring på font og flikking på baksidetekst. Og akkurat det er en historie for seg selv.

T: – Ha, ha! Ja, den får vi ta i neste chat! Men det er jo utrolig bra da. Gleder meg til å se. Jeg vet jo ikke tittelen på din neste bok engang. Kan du røpe hva den blir?

R: – Hmm… kjenner jeg blir litt hemmelighetsfull, nå. Jeg har faktisk hatt en annen arbeidstittel ganske lenge, men er veldig fornøyd med den endelige tittelen. Men jeg tror jeg skal holde på den litt til!

T: – Spennende … Jeg kan heller ikke røpe min helt ennå. Men det er *kremt* mest fordi vi ikke er helt sikre. Men snart …

R: – Det er ikke bra nok før du er helt sikker! Først da vet du at tittelen sitter. Men du Tonje – hvor mye tror du omslaget betyr, egentlig?

T: – Jeg jobber jo visuelt. Jeg tror slikt betyr mye. Og mer og mer i årene som kommer. Nå kan fortsatt bøker plasseres med ryggen inn, og – i mitt tilfelle – nede på gulvet i en stor bokhylle i bokhandlerne. Dette fordi jeg har T- som etternavn og de følger alfabetet. Men netthandelen blir en større og større del av markedet. Og der er det tre ting som gjelder.
1. Cover.
2. Omtale
3. andres anbefalinger.

Så man skal gjøre en skikkelig jobb med omslaget. På alle måter.

R: – Oj. Det er ganske heftig. Da får vi takke våre kjære illustratører og designere, og kanskje heller glemme det gamle ordtaket «don´t judge a book by its cover»?

T: – Det ordtaket er feil! Og det mener jeg!

HALLO, FRIHET – FARVEL, VELFERD

Jeg elsker frihet.

Fra journalistlivet har jeg med meg autoritetsforakt. Det hører med til jobben. Og som forfatter er det viktig å ikke la andres føringer og forventninger styre arbeidet mitt. For meg handler dette om frihet.

FLEKSIBEL HVERDAG: Jobbe hvor man vil, når man vil. Er det rart vi elsker forfatterlivet?

Store bedrifter definerer kjern everdier for virksomheten sin.

Frihet er min.

I over tre år har jeg jobbet som min egen sjef. Nå er det vanskelig å tenke seg å gå tilbake til en jobb hvor andre skal styre tiden og prioriteringene mine.

Dette høres sikkert forlokkende ut. Men det kommer med en pris. Og prisen er mindre trygghet.

Nå står ikke trygghet på min liste over kjerneverdier for virksomheten. Tvert imot, jeg blir trigget av utryggheten, det å alltid måtte stå på litt ekstra for ikke å falle gjennom. Selv om jeg noen dager lengter etter en jobb hvor jeg kan tilbringe dagen i møter og spise Vestlandslefse og få betalt for det. (Sånt opplever forfattere lite av.)

Men deler av denne utryggheten er unødvendig. Den kommer som følge av at det fantastiske velferdssystemet i landet vårt er forbeholdt vanlige arbeidstakere. Når man tjener penger som forfatter og frilanser, stiller man seg utenfor velferdssystemet, fordi man er selvstendig næringsdrivende.

Etter noen år med å kombinere livet som småbarnsmor med å være selvstendig næringsdrivende, forstår jeg veldig godt hvorfor det ikke er flere kvinner som starter for seg selv. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale det, engang.

Derfor skrev jeg, sammen med min søster Agnes ( som også jobber for seg selv som kunstner) dette debattinnlegget til BT:

«Derfor er det få kvinnelige gründere – DUMME DAMER OG RISIKOVILLIGE MENN «

Klikk på linken og les! Det var tenkt som en innlegg til kvinnedagen, men kom noen dager for sent. Temaet er uansett aktuelt, og bør være et tankekors for alle politikere som stiller seg spørsmålet: Hvordan kan vi få flere kvinnelige bedriftsledere?

Og selvsagt gjelder dette menn også! Men jeg har en mistanke om at det rammer kvinner hardere – fordi de ofte tar hovedansvaret for barn på hjemmebane. Dessuten er det kvinner som er gravide – og en graviditet medfører ofte sykmelding. Det kan jeg skrive under på, som fikk bekkenløsning i mitt siste svangerskap. Den bekkenløsningen kostet titusenvis av kroner. Jeg mistenker også at en del menn som driver egen business, kan gjøre det nettopp fordi de har koner i trygge jobber som tar hovedansvaret når barna er syke eller skal tilvennes i barnehage.

Så – er du kvinne, mor og lurer på om du skal slutte i jobben og satse på din egen idé på fulltid? Mitt råd er: Ikke gjør det hvis du bare har litt lyst. Bare hvis du må. Og hvis du elsker frihet, digger utrygghet og kjenner deg både risikovillig og litt dumdristig.

Da vet du hva du har å gjøre.

Jeg blir både avhengig, inspirert og engasjert av dataspilling …

… Men i dag bla jeg litt betenkt.

Følg med meg videre, jeg kommer til poenget:

Jeg har mange guilty pleasures. Som antydet tidligere er Cheez doodles en av dem. Men jeg er også en mini-gamer. Jeg må kalle det «mini», for jeg klarer hele tiden å holde gamingen på et minimun av tidsbruk. Det er visse spill som er livsfarlige for meg hvis jeg skal få ting gjort. Det gjelder særlig Final fantasy-spillene og Resident Evil-spillene.

Jeg elsker Final Fantasy-spillene. Og soldaten Lightning er en soleklar favoritt.

Resident Evil 5 fikk jeg overtalt mannen min til å spille sammen med meg, etter at vi fikk vårt første barn. En baby setter tilværelsen på hodet og på vent. Hva er da bedre enn å samarbeide kveld etter kveld om å drepe zombier?

Flere skytespill burde, som Resident evil 5, ha en gutt og en jente i hovedrollen. Anbefales nemlig som par-aktivitet.

Det at vi brukte de første barselskveldene til å drepe zombier ble fortalt til filmskaperne av Oslo 31. August, og brukt i den lange samtalen mellom hovedpersonen Anders og Thomas i filmen.

Anders Danielsen Lie og Hans Olav Brenner fra en fantastisk scene i filmen Oslo 31. august. Der blant annet dataspilling i barselsperioden blir nevnt …

Så det var min lille claim to fame …

Men dette innlegget skulle ikke handle om film eller PS3-spill, men om min nye gaming- … eh … interesse: nemlig Kingdom of Camelot – Battle for the north.

Man bygger byer, skaper allianser, går til krig og prøver å unngå spillets utallige oppfordringer om å kjøpe seg til seire.

Jeg skal ikke kjede deg med spilldetaljer, trykk på linken over hvis du er interessert i å vite mer. Men jeg er da – som alle andre aktive – med en i allianse. Og som jente venter man i det lengste med å fortelle de andre det faktum at man ER en jente. Det virker kanskje rart, men man gamer for å koble ut, ikke for å få slibrighter eller trusler slengt etter seg.

Høres det søkt ut? Sjekk bare ut bloggen til Fat, ugly and sluty. Noen modige gamerjenter der ute blogger og dokumenterer om all kjønnsdritten de får slengt etter seg, og det er ikke lite … Men de gjør det med humor. Kul blogg. Kule damer! Bloggens introsetning:

Every message is the same. I’m always either fat and ugly, or a slut.

Vel, meg og gutta i alliansen er gode venner.  Kun to av dem har kommet med frierier. Det er lov! Vi leker krig sammen. Klart man blir glad når vi vinner.

Det som har satt lengre inne å fortelle dem er at jeg er norsk. For vet dere: Våre norske nett-troll er også tilstede på globale chatter i Kingdom of camelot. Det er generelt mange som er der og snakker dritt, ja kommer regelrett med trusler, som spillmakerne ikke har sjans til å fange opp.

Jeg pleier ikke å se så mye på de globale chattene, men en kveld jeg var innom kom det plutselig trusler skrevet på norsk. I et engelsk forum. Han (navnet tilsa en han … ) kom med setninger som innebar at han skulle drepe dem alle, på måter som var ganske oppfinnsomme. Han må ha trodd at det ikke var mulig for andre å få med seg. Eller så ville han at de skulle jobbe litt for å forstå.

Vel, folk fikk det med seg. I dag finnes slike smarte ting som google translate. Og mine mer erfarne allianse-medlemmer kunne opplyse meg om at det var flere nordmenn som gjorde som ham:

– Those angry norwegians.
– Lunatics!
– Dude, they have anger problems.
– What are the problem?
– Do they get a kick of making threats that nobody understands?

Da følte jeg tiden var inne for å stå fram som en nordmann.

– Yeah … okei … But you are a girl.

Smilefjes! Smilefjes! Og så masse LOLs og on with the game!

Men likevel følte jeg meg litt skremt etterpå. Dette var plutselig ikke bare noe jeg hadde sett en tilfeldig kveld gjort av en tilfeldig nordmann. Jeg aner ikke om det finnes forskning på nordmenns oppførsel i store gaming-chatter? Jeg vet knapt om det er mulig å følge med på, eller om loggene blir lagret. Men jeg håper ikke dette er representativt for oss. For da vil det heretter være lettere å presentere seg som jente enn som nordmann. Og i gamingverdenen sier det en hel del …

Skippertak-timen: Gå løs på forsømte oppgaver

Jeg er veldig flink til å utsette ting som ikke haster. Oppgaver som haster, derimot, kan jeg ta på strak arm. Kanskje er det derfor jeg trives godt i hektiske journalistmiljø – med en klar deadline å forholde seg til. Journalisten sitter ikke og kaster bort tid og chatter på facebook når hun skal levere sak til nyhetsendingen kl 1700.

Men ta dette eksempelet: Hvorfor klarer ikke den samme journalisten å levere timelisten sin i tide? Hvorfor blir samtlige reiseregninger levert for sent?
Denne fiktive journalisten likner nok en hel del på meg.

Jeg har en liste med forsømte oppgaver som stadig overflyttes til neste måned på kalenderen. Jobboppgaver som ikke må gjøres umiddelbart, blir fort nedprioritert.

Enda verre er det med oppgavene på hjemmeplan – for hva gjør det vel om jeg venter litt til med å hekle ferdig babyteppet jeg begynte på for to år siden? Og nå har det gamle skapet stått i garasjen i ett år, så kan det vel stå der ett år til før jeg blir kvitt det?

Mens jeg er inne på det: Skulle forresten ha blitt kvitt disse to bordene fra kontoret. Noen som er interessert?

Tonje har i et tidligere blogginnlegg gitt oss sine gode Tips for en mer effektiv hverdag.

Jeg blir også inspirert av Gretchen Rubin, som blant annet skriver om hverdagslige grep og gode vaner for bedre hverdagslykke. For når problemene ikke er så store – er løsningene desto enklere. Rubin snakker om den enorme energien som kan frigjøres når man får unna en forsømt oppgave. Så i dag vil jeg dele hennes tips om hvordan man kan «tackle a nagging task.» Sjekk ut hennes

New habit for tackling nagging tasks: Power Hour

– og kanskje du blir klar for å innføre en fast skippertak-time? Jeg skal i alle fall gjøre et forsøk.

Tvilen må komme forfatteren til gode

Jeg holder i disse dager på å skrive andre boken i Kire-serien. Selv om plottet har stått klart i hodet mitt en god stund, så er det en egen øvelse å faktisk skrive det ut. Det kan oppstå så mye rart i en slik prosess. Man kan boble over av tekst og ideer en dag, og  neste dag – som min medblogger så riktig påpeker her – finne all verdens unnskyldninger for å la det hele vente.

Men de siste dagene har ikke noe av dette vært gjeldende. Det som har vært i meg er tvilen. Den lumske følelsen av at manuset ikke holder mål. Hodet mitt fylles av spørsmål som:
Er det jeg skriver virkelig bra?
Klarer jeg å holde på den mystiske stemningen fra Hulder?
Er jeg tro mot hovedpersonene?
Er skrivemetodenene mine som jeg frimodig deler her og her egentlig bare tull? For hva hjelper det å skrive tusen ord hver dag hvis det er sjait?

I noen dager har jeg latt lapptoppen ligge og lest Song fra Eirabu istedet.

Det hjelper alltid å lese andre forfattere som skriver bra:  Som foreksempel Kristine Tofte.

Slått av hvor vakkert og smidig Kristine Tofte introduserer karakter etter karakter fikk jeg fornyet  inspirasjon. Jeg lar meg henryke av hvordan hun bruker sagatradisjonen til å skape en helt ny historie – en ny verden – basert på det norrøne. Og så det deilige nynorske språket som får alt til å synge i meg. Sliter du med skriving, hjelper det alltid – jeg gjentar – ALLTID å lese bra bøker. Men dette kommer jeg tilbake til i et senere innlegg.

For nå skriver jeg meg bort. Min jobb nå er å finne tilbake til historien min. Og den er egentlig veldig enkel: Min historie handler om en ung tenåringsgutt som ser mammaen sin bli sperret inne på psykiatrisk fordi hun reddet ham.

Jada, hun redder ham fra en hulder! Og ja, Erik ser vesener andre ikke lengre skuer. Og ja, det finnes en hel magisk verden i bøkene mine – og ikke minst i hodet mitt. Men det betyr ikke at alt i hodet mitt må med i Eriks historie.

Jeg skriver innen en sjanger som på godt norsk heter «Urban fantasy». Der handler det ikke om å sakte, men sikkert avdekke en helt ukjent verden, med egne kart og egne regler. Nei, for min del handler det om følgende spørsmål:

Hva gjør det med oss vanlige mennesker hvis vi møter noe magisk?
Hvordan forandrer det oss?
Hvordan påvirker det oss?
Er magien til hjelp? Eller fungerer den mest som en forbannelse?

Og til dem som – mot all formodning – ikke liker magi i bøker:
Hvordan fungerer det magiske som metaforer? Og for hva?

Tvilen jeg har kjent på den siste uken er et motsvar til min tidligere hybris. Selvsikkerheten min, mens jeg har jobbet med dette manuset, har bestått i at JEG vet hvordan min verden fungerer, og nå skal jeg bare forklare den godt nok så vil alle forstå.

Nei!

Det er ikke det jeg skal: Jeg skal fortelle Eriks historie. Jeg skal følge ham og de andre fra Hulder på deres vei videre. Jeg må bli ferdig med forklaringsbehovet mitt, og ikke minst med tvilen min. Som – ser jeg nå – er to sider av samme sak.

Tonje

Skriveskolen leksjon 5: FIENDE NR. 1

VEGRING, kaller jeg det. Alt som hindrer meg fra å gjøre jobben min. Det finnes tusen unnskyldninger for ikke å ta frem macen og ta fatt på jobben. Og jobben er å skrive.

Selv på de dagene jeg har ryddet kalenderen for å skrive og sitter foran skjermen, dukker den opp. Vegringen. Mostand, unnamanøvrering, prokastinering. Hvorfor er det så vanskelig å bare sette i gang? Det er jo dette jeg  vil!

Noen unnskyldninger er dårlige. Jeg må bare sjekke facebook. Jeg må følge med på sprintstafetten. Jeg må rydde i innboksen. Jeg har ikke inspirasjon akkurat nå.

Ja da, jeg skal også ta gull en gang. Må bare se litt på OL først.

Andre unnskyldninger er gode. Og de er de farligste. De kan for eksempel se slik ut:

Jeg skulle virkelig ønske jeg kunne prioritere skrivingen nå, men jeg må jo tjene penger for å overleve.

Jeg føler meg ikke bra, jeg må ta hensyn til helsen og ikke slite meg ut.

Jeg har dårlig samvittighet for barna. De trenger at jeg er mer til stede.

Jeg kan ikke konsentrere meg i dette rotehuset, jeg må bruke kveldene på husarbeid.

Jeg må først begynne å trene, da får jeg sikkert det overskuddet jeg trenger for å fullføre romanen.

Min gamle mor er syk og trenger meg. Da kan jeg ikke bare tenke på meg selv og mitt egositiske bokprosjekt.

Livet mitt er kaos! Det er umulig å fokusere på å skrive, jeg må virkelig rydde opp i privatlivet mitt.

Kjenner du deg igjen?

Alle gode unnskyldninger du kan bruke for deg selv, som rettferdiggjør at du ikke gir alt for målet ditt, akkurat nå. Neste uke kanskje, da passer det bedre.

Forfatteren Steven Pressfield kaller det RESISTANCE. I boken «The war of art» skriver han om akkurat dette fenomenet. De små dårlige og gode unnskyldningene vi gjemmer oss bak, som gjør at vi aldri får gjort det vi egentlig vil. Og dermed aldri vil få suksess.

Jeg vil jo egentlig skrive! Men det er så mye som kommer i veien. Det er ikke min feil at verden jobber mot meg, er det?

Poenget er dette:

Det eneste som hindrer meg fra å gjøre jobben, er meg selv.

Vegring er selvsabotasje. Snubletråder jeg har lagt ut der selv.

Hvorfor er det så vanskelig å bare gjøre det?  Pressfield skriver mer om det også. Jeg skal ikke komme inn på det akkurat her, men kan anbefale boken hans!

Og så kan jeg anbefale denne øvelsen:

Gjenkjenn din indre sabotør når den dukker opp. Gå til krig mot den.

For vegringen, det er djevelen som prøver å hindre deg i å lykkes. En djevel som ofte er forkledd som de aller beste unnskyldninger.

Fem bøker jeg ville kjøpt på Mammut-salget!

Siden jeg sitter i New Orleans mens det er Mammut-salg der hjemme (jeg rekker akkurat hjem til siste dagen), vil jeg benytte anledning til å fortelle dere hvilke fem bøker jeg ikke har lest, men derfor gjerne skulle ha anskaffet meg, hadde jeg bare vært i hjemlandet:

1. Det suser i sivet, av Kenneth Grahame:
I bøker, blader, tegneserier og filmer for barn er snakkende dyr mer vanlig enn uvanlig. Men er man blitt voksen skal man, i bøkenes verden, ikke lengre underholdes av den slags fabelprosa-grep.* Jeg synes alltid at snakkende dyr er fascinerende i en historie, og har i grunnen lyst til å bruke dem mer i mine bøker.

Snakkende dyr er et effektivt grep, siden dyret alltid vil symbolisere noe mer enn kun det dyret sier. En hund representerer noe helt annet enn en katt, eller en padde, som det er snakk (!) om i denne boken.

Tegneseriene er mer vågale enn litteraturen på dette området. Se bare på serien Maus av Art Spiegelman, Arne And av Charlie Christensen, Blacksad av Juan Diaz Canalez og Juanjo Guarnido eller vår egen Jason sine serier. For å nevne noen.

Tegneserien Maus får fram en særegen dypde ved bruken av snakkende dyr. Mye av historiens egenart hadde vært tapt hadde Spiegelman valgt å tegne alle som mennesker.

*Det finnes unntak. Kristine Toftes Song for Eirabu er ett av dem. Heldigvis!

2. Høydepunkter i Snorres kongesagaer av Snorre Sturlasson. Oversatt av Kjell Arild Pollestad og illustrert av Jørn Andersen.

Illustratøren Jørn Andersen har vært bidragsyter i både Rutetid- og Lunch-bladet som jeg jobber med i Egmont. Nettopp derfor er det så kult å se ham delta i andre forlags prosjekter.

Dette virker som en underholdende innføring i Snorre. Noe jeg gjerne vil lese, for mannen hadde mye mer humor enn det ettertidens formidlere har fokusert på. Og så er Andersens  strek en fryd for øye.

3. Mytekalender for hele året av Terje Nordby.
Jeg digger mytekalenderen. Jeg har lastet disse P2-programmene ned på podcast og hørt på dem over alt. Trikk, sykkel, gåtur, jobben, hjemme osv.

Nordbys måte å fortelle om en hendelses evne til å bli et rykte, eller en myte, som igjen påvirker en annen fortelling og så responderer mennesker på disse historiene. De handler deretter og til slutt ender mytene opp med å bekrefte seg selv. Idehistorikeren i meg fryder seg.

Mytekalenderen har vært en direkte inspirasjonskilde til Kire-serien. Men jeg har den ikke i bokform. Så spar ett eksemplar av denne før jeg er tilbake!

4. To erotiske fortellinger av Marguerite Duras.
Jeg er oppriktig interessert i forfattere som skriver om erotikk. Bare dumt å late som noe annet siden jeg nå engang har vært medredaktør for denne her:

Men det betyr ikke at jeg er alt-lesende. Jeg tror jeg er en usedvanlig kritisk erotiske-fortellinger-leser. Så jeg hopper elegant over mammut-salgets 50 shades, men hadde absolutt tatt med meg Duras bok om tematikken.

Tekster om erotikk kan være vel så interessante fordi en bestemt person sier noe om tema, ikke bare fordi erotikk er selve tema. Selv om det selvsagt hjelper på …

5. 100 % bergenser av Markus Gaupås Johansen og Sturle Vik Pedersen.
Jeg ER jo bergenser, og en bok om denne byen fra gutta bak 5080, må bare være uhyre morsom.

Siden jeg jobber med folk som må være morsom. hver dag! Er jeg full av respekt for jobben de gjør. Og så hjelper det å samtidig være full av latter …

Ps: Det mest skuffende i årets Mammut-salg: Kun to bøker under lyrikk og skuespill? Er ikke dette salget en glimrende måte å introdusere nye lesere til disse sjangrene?

Fjorten mørke bilder

I dag har fått oppleve en av mine «Dette-må-jeg-gjøre-før-jeg-dør-punkter». Nemlig å sitte helt stille inne i et lite kapell i Houston, Texas.

Kapellet heter Rothko Chapel, fordi kunstneren Mark Rothkos siste og mørkeste verk henger her.

Kapellets hovedrom er mer rundt enn firkantet med 14 store og mørke malerier hengende i det.

Kapellet sto ferdig i 1971 – ett år etter at kunstneren selv døde. Tanken bak var å skape et åndelig sted for alle religioner, samtidig som bygget og maleriene i seg selv er blitt en viktig del av vår kunsthistorie. Dere kan lese hele historien til kapellet her.

Kapellet har inspirert mange besøkende. Blant annet synger Peter Gabriel om bildene i sangen Fourteen black paintings. Jeg synes musikkvideon er pompøs og bildene klisjefylte. Jeg opplever ikke at videoen sier noe viktig om Rothkos 14 bilder, men jeg kan likevel berøres av at Gabriel hadde behov for å lage den.

For jeg sitter selv på et lite Bed and Breakfast i Houston, det er kveld og resten av familien sover. Mens jeg føler på et behov for å si noe. Si noe om disse 14 mørke bildene.

I dette utrolig hyggelige gjestehuset bor vi mens vi er i Houston.

hva skjedde i kapellet? Jeg gikk inn. Alene. Satt meg. Det var en håndfull andre mennesker der, og to vakter. Jeg så meg rundt. På bilde etter bilde. Den ene mørkere enn det andre. Jeg har alltid vært en stor beundrer av Rothko, men aldri sett ham male som dette. Så skjerpet på et vis. Dystert, monotont og majestetisk.

Sist gang jeg så Rothko var på Tate Modern i London.

Rothko-bildene som henger på tate Modern ser sånn ut.

Mens de i kapellet var som dette:

Det er bare svart. Ispedd  litt lilla her og der.

Likevel gikk det som jeg ante det måtte gå. Jeg begynte å gråte. Blant en haug med fremmede folk fikk jeg skjelvende hulkepust og tårene rant nedover kinnene i strie strømmer. Det var ikke noe poeng å prøve å stoppe dem. For den eneste måten ville være å reise seg og gå. Men jeg ville ikke gå. Jeg ville være midt i det som berørte meg så intenst.

Det finnes en Mikke Mus-historie som heter: «Mona Lisa som forsvant».

De to første rutene til en gammel Mikke-krim.

Hver gang Langbein ser den ekte Mona Lisa begynner han å gråte. Så da skurkene bytter henne ut med en kopi, forstår Mikke at denne er falsk siden Langbein plutselig ikke tar til tårene ved synet av maleriet.

Jeg husker denne historien godt, selv om jeg leste den første gang da jeg var sju år. Ingen kan betvile Langbeins ekte kunstopplevelse. På samme måte som jeg ikke tviler på min. Jeg satt jo der. Så på de 14 mørke bildene og gråt. Men hvorfor?

Hva er det med Rothkos mørke som berører meg? Er det fordi jeg har vokst opp med platoniske gudsbilder der det gode alltid er representert med noe lyst, vakkert og skjønt? Men så kommer Rothko – og de tre arkitektene som jobbet med kapellet – og sier, glem det lyse, det er i mørket gudslengselen finnes. Dette veldige mørket, slått opp på så store flater, gitt så mye plass og tyngde, er det noe av det nærmeste jeg kommer en visshet om det ukjente?

Nei, det er jo ikke ukjent! Jeg kan hele historien: Det er Rothkos malerier. Det er et kapell bygget for at alle troende – og ikke-troende – skal føle en viss åndelighet der inne. Det er kunst!

Til kvelds i dag satt vi på en liten kafe på Universitetsområdet i Housten, ikke langt fra kapellet. En kvinne fanger opp at vi er norske og forteller om sin slekt i Stavanger. Det viser seg at hun er frivillig ved kapellet. Hver gang de trenger mer enn de to faste vaktene, så stiller hun og andre opp. Senest i går kveld (fredag) var hun med på at jøder i området hadde lånt kapellet som inngang til Sabbaten. Men hun hadde sett dem alle der inne. Ortodokse, muslimer, pinsevenner, hinduer og buddhister. For å nevne noen, som hun sa.

Etter den samtalen følte jeg meg både spesiell og utrolig vanlig på en og samme tid. En del av meg ville ha min kunstopplevelse i kapellet alene. For meg selv. Som om disse bildene kun snakket til meg. En annen del – og den som vinner mens jeg skriver dette – synes det er fantastisk at det finnes et kapell med så sterk apell (!) at absolutt alle troende vil bruke det til sine riter.

Plutselig blir det mer irrelvant om Rothkos malerier er et forsøk på å gi oss inntrykk av noe guddommelig. For det kapellet lykkes med er å vise hvor like vi er. Hvor utrolig mange ulike mennesker som lar seg berøre av akkurat disse 14 bildene. Det gir meg et litt mer optimistisk syn på menneskeheten.

Så får jeg heller bare ignorere mannen som like etter jeg hadde vært der følte for å fortelle meg hvor utrolig banalt det var å henge 14 sorte bilder opp og kalle det kunst.

Det vil alltid være noen …

Tonje

Kan to damer snakke sammen om annet enn en mann?

Ja, selvsagt! For et tabloid spørsmål! Men det er ikke jeg som stiller det! Det er en av mine heltinner. Og det er milevis fra tabloid.

Innen både tegneserier og litteratur er amerikanske Alison Bechdel en av mine absolutte favorittforfattere. Hennes «Fun Home» er et av de sterkeste familieportrettene jeg har lest. (Og ja, det har blitt lest en del av dem oppigjennom.)

«Fun Home» av Alison Bechdel er en tegnet roman om en datter som da hun selv finner ut at hun er lesbisk, får vite at faren har tatt selvmord. Først etter denne hendelsen forteller moren at pappaen hele livet har holdt skjult sin homoseksualitet.

Boken kom ut på norsk i 2007 med tittelen «Husfred». Bechdel fulgte opp det selvbiografiske serieprosjektet sitt i 2012 med boken: «Are you my mother?».

Men før disse kritikerroste romanene hennes så lagde hun en undergrunns-humorserie som het: «Dykes to watch out for». I 1985 – i en samtale mellom to av personene i serien – dukker den opp – som i feministkrester i hele Vesten etterpå er blitt kalt for – «The Bechdel-test».

Alison Bechdels test har vist seg å være mye viktigere enn et enkelt humorpoeng. Selv om den også ER morsom.

Testen – for dem som ikke kjenner til denne – er: Se en film og spør deg selv:
1 Er det med minst to damer?
2 Har de navn?
3 Snakker de med hverandre?
4 Snakker de om noe annet enn menn?

Det er (fortsatt) overraskende mange filmer som ikke består denne testen. Det er selvsagt ikke nødvendig at ALLE består den. Men skjevheten sier noe om hvordan vi forteller historiene våre, og hvor maskulinisert – for å bruke en motsats til ordet «feminisert» – disse fortellingene er.

Her er en side der filmelskere over hele verden legger inn om filmer har bestått – eller ikke bestått denne testen. En interessant – og geekete – lesning.

Til min store forundring var det mange av de filmene som strøk, nettopp filmer som har ført til at jeg skriver de bøkene jeg skriver. Ja, alle disse er historier som har påvirket meg, og dermed også påvirket skrivingen min.

Her er bare noen eksempler på filmer som ikke består Bechdels test:

I Blade Runner er det ingen av kvinnene som snakker med hverandre.

Watchmen har to kvinner med navn. Men av veldig naturlige grunner er de ikke på talefot. (Selve tegneserien har flere samtaler mellom de mange kvinnelige personene.)

Cronenbergs filmer har alltid noe interessant ved seg. Om enn ikke alltid kvinneskikkelsene.

Jeg digger disse filmene. Men noterer meg at ikke EN av dem består Bechdels test.

Jeg digger mange av disse filmene så mye at det er fysisk vondt å «henge» dem ut her …

Igjen: Dette er en VELDIG bra film. Men den er likevel et eksempel på en film som stryker Bechdel-testen.

Shrek er så bra! Men eneren klarer ikke Bechdal-testen …

Jeg ELSKER de tre første – eller nr 4, 5 og 6 av Star Wars. Men, ja, denne stryker også. Uavhengig av hvor banebrytende Leia var …

Igjen: Dette er tidenes eventyrfilmer. Men til og med jeg som tiåring stusset over at Leia her hadde fått samme posisjon som Scarlett O’ Hara i «Gone with the wind». Eller vent, jeg ser nå at Leia er enda mer avhengig av Han Solos sterke armer … Hvis ikke faller hun rett på ryggen.

Okei: Dette var bare noen av filmene som jeg har fulgt som fangirl – men som jeg ser ikke makter denne enkle feminist-testen. Andre som heller ikke innfrir er:

Ghostbusters. Clerks. Lost Highway. Fantastic four. Army of Darkness. Men in Black. The fifth element. The princess bride. Hellboy 2. Alien 3. The amazing Spider-man. Spider-man. Spider-man 2. Lara Croft: Tomb Raider. Monsters Inc. Reign of fire. Alle Lord of the rings-filmene. From Dusk to Dawn. Toy Story 1-2. Constantine. Blade 1-2. X-men. X-men 3. Alle Back to the future-filmene. Interview with an vampire. Avengers. Eragon. Superman Returns. 300. Trolljegeren. Thale. Where the wild things are. Wrath of the titans. Man of steel. Star trek – nemesis. Star Trek – into darkness. The sixth sense.

Og mange, mange flere …

Så hvordan består jeg testen i mitt eget verk? Er jeg egentlig så bevisst kvinnenærværet som jeg liker å tro? Jeg kan ile til og unnskylde meg med at en bok skiller seg fra en film ved at man ofte følger fortellerstemmens perspektiv. Min er en mann. Derfor blir det vanskelig å skildre en samtale mellom to kvinner. Men slikt er jo tull! Jeg er forfatteren. Jeg kan gjøre hva jeg vil!

Derfor HAR jeg også en, men kun en, samtale mellom to kvinner i Hulder. (En huldrekvinne må kunne telle med i denne sammenhengen. Dverger og alver er telt med i «The lord of the rings». Uten at det hjalp noe særlig på resultatet … Nuff said!)

I skrivende stund sitter jeg med bok to av Kire-serien foran meg. Igjen slår det meg at jeg kan gjøre hva jeg vil. Dette er min verden. Mine personer. Jeg kan fortelle historien deres på akkurat den måten jeg vil fortelle den på. Jeg kan forandre alle regler – ikke de magiske – de er urovekkende lite mulige å forandre på. Men MÅTEN å fortelle på er helt opp til meg.

Så smiler jeg mens jeg skriver videre. Hvis jeg noengang er så heldig at jeg kommer til å møte Alison Bechdal, så kan jeg se henne i øynene og si at spøken hennes, for 29 år siden, også påvirket meg som forfatter.

For ikke bare kan en god latter forlenge livet. Men på en ordentlig bra dag, så kan den forandre det også.

Tonje