Jenter som ikke leser bøker

 «Alle lærere og bibliotekarer og alle offentlige kampanjer har fokus på de guttene som ikke leser. Men hva med  jentene som ikke leser? Det er mange av dem, og det er lite fokus på å hanke dem i bøkenes verden.»

Dette fortalte en bibliotekar meg for noen uker siden, og det har blitt hengende i meg som en vond påminnelse. Tenk, jenter som ikke leser!

Grunnen til at jeg kanskje blir ekstra satt ut av et slikt formidlerhjertesukk er at jeg så lett kunne blitt en slik ikke-lesende-jente.

Jeg lærte å lese av tegneserier. De store Donald-bøkene på åttitallet klarte det skolen ikke fikset. Å få meg til å lese.

De store Donald-bøkene lærte meg å lese som liten.

De store Donald-bøkene lærte meg å lese som liten.

Jeg lærte å lese sent. Jeg var ekstremt dårlig i rettskriving. Jeg gikk til logoped for talefeil. Feil som jeg tok med meg inn i det skriftlige.

Jeg var overhodet ikke noen flinkpike på barne- og ungdomsskolen. Jeg var lat og giddaløs i forhold til lekser, og så var det rettskrivingen som jeg aldri fikk dreisen på. Den forfulgte meg i alle fag, og gjorde meg til alt annet enn skoleflink. Men jeg ble heller ikke en tøff-i-trynet-jente. Jeg ble enkelt og greit en nerd.

En som likte å spille dataspill på gameboyen under dynen om kveldene, en som brukte alle lommepengene på de 15 ulike superhelttitlene jeg abonnerte på.

X-men var en tegneserie jeg måtte ha hver måned.

X-men var favoritten blant tegneseriene jeg kjøpte som barn.

De bøkene som skolens formidlere presenterte for meg var totalt uinteressante. Jeg brydde meg ikke om en mor – eller andre jenter – som gikk til streik. Jeg brydde meg nada om en gutt som ble pappa da han var 16, eller om en annen som daglig fikk buksevann.

Jeg ville lese om absurd sex, døden og ekstremiteter. Gjerne magiske. Gjerne invasjon fra rommet. Gjerne om umulig kjærlighet. Helst mellom en zombie og en engel! Så utenkelig som mulig. Jeg slukte alt jeg fant i rare horrorfilmer eller mer vanlige amerikanske tv-serier, som likevel var uvanlige her hjemme.

Det var selvsagt en annen selverklært nerd som fortalte meg at disse, og enda bedre historier fantes i bøker.

Endelig leste jeg! Jeg leste om Tuva som hadde et forhold med fire av nattens riddere. Jeg leste om mannen som aldri kunne dø. Jeg leste om den forføreriske kvinnen som egentlig var en tarantella, klar for å drepe alle som ville ha henne.

Elin Brodins De vises sten beskrev et samfunn der mennesket hadde funnet opp en kur mot alderdommen.

Elin Brodins De vises sten beskriver et samfunn der mennesket har funnet opp en kur mot alderdommen.

I dag er jeg absolutt en leser. I dag vil jeg si at skal man skrive, må man lese. (Mer om det i et annet inlegg.)

Men tilbake til utgangspunktet: Hvordan få jenter som ikke leser til å lese? Jeg har ikke noe ordentlig svar på det. Problemstillingen er like ny for meg som den kanskje er for dere.

Jeg har likevel tro på at en bevisstgjøring hos dem som skriver og dem som formidler bøker til de nevnte jentene er første steget på veien.

Og viser det seg at de ønsker seg en bok om zombie-engel-forelskelse, så skal jeg alltids stå parat til å prøve å skrive denne! *

Tonje

Undertegnede lengtet i mange år etter å lese umulige kjærlighetshistorier: Som foreksempel mellom en zombie og en engel.

Undertegnede lengtet i mange år etter å lese umulige kjærlighetshistorier: Som foreksempel mellom en zombie og en engel.

* Jada … ønsketekning … men man vet aldri … 

Reklamer
Dette innlegget ble publisert i Bøkenes tilstand og merket med , , , , , . Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s