Min avdøde mormor fortalte meg da hun var blitt 92 at det var en ting hun angret på. Hele livet hadde hodet hennes vært fullt av dikt, hvorfor skrev hun dem ikke ned?
I likhet med min mormor har jeg også hatt hodet full av historier. Jeg har samlet dem i ideskuffer, noe jeg har blogget om på ubok.
Problemet mitt – og helt sikkert mange andre sitt – er ikke mangelen på gode ideer. Problemet er å få gjort dem!
Jeg er en tobarnsmor med full jobb som tegneserieredaktør. Jobben krever (og gir) mye kreativ energi. Det samme gjør de to guttene mine! Så hvordan skulle jeg få skrevet ned bare en av de mange historiene jeg hadde i hodet?
Jo, med hjelp av denne!
En time hver dag. Så enkelt! Så vanskelig!
Jeg satt meg ned hver kveld etter guttene var i seng, trykket på stoppeklokken på mobilen og tvang meg selv til å skrive en time hver dag. Minst en time! Gjerne mer. Men aldri mindre. Reglene var som følger:
Den ene timen var hellig. Det vil si:
– Ikke lov til å surfe på nettet eller være på sosiale medier.
– Ikke lov å se på tv.
– Ikke lov å ringe noen.
– Sa jeg ja til avtaler som kom i veien for denne ene timen måtte det kompenseres for dagen etter med to timers skriving.
Etter ett år ble manuset mitt antatt av Gyldendal Forlag. Etter to år var Hulder ute, som første bok i Kire-serien.
Så jeg skal aldri måtte innrømme til mitt barnebarn at jeg angrer på at jeg ikke skrev ned ideene mine.
Men nå gjenstår det bare (kremt) å skrive neste bok … mer om det siden.
Tonje
renatenedre
tonjetornes
Fra ord til bok 
Tilbaketråkk: Skriveskolen leksjon 3: Belønningssystemer | Fra ord til bok
Tilbaketråkk: Tvilen må komme forfatteren til gode | Fra ord til bok
Tilbaketråkk: Et fantastisk forfatterfellesskap! | Fra ord til bok
Tilbaketråkk: Forbannet er gått i trykken! | Fra ord til bok