Lillehammer, her kommer jeg

Jeg har alltid hørt om den o’store litteraturfestivalen på Lillehammer. Og nå er jeg på vei dit selv! Fordi jeg debuterte med Mirakel i fjor, er jeg invitert til debutantseminaret under festivalen. Jeg kjenner at det er omgitt av ærefrykt å være med på det. Etter å ha jobbet med andre ting den siste måneden, er det deilig å kunne gå inn i rollen som forfatter igjen. Håper å lære masse, få inspirasjon og treffe andre forfattere. Har også booket inn et møte med redaktøren min fra Cappelen Damm. Er spent på å treffe henne igjen og diskutere, ja nettopp – den vanskelige andreboka.

Nå venter en lang togtur fra Bergen til Lillehammer. Turen skal jeg bruke til å dykke langt ned i manuset mitt, og finne løsningens som får alt til å falle på plass. Jeg tenker alltid bra på reise.

Hvis du som leser dette, skal dit selv – så håper jeg vi treffes der!

 

Fortellerkunst på TV

Jeg elsker gode TV-serier. Mad Man, Borgen, Breaking Bad, The Wire, The Sopranos. Som forfatter tror jeg at man kan lære mye av de beste mausforfatterne på TV. De siste dagene har jeg tilbragt på Nordiske Mediedager i Bergen. Det jeg var mest opptatt av der, var å finne ut mer om dette:

Hva skaper en suksessrik fortelling på TV?

Her var nemlig flere av dem som virker å ha funnet oppskriften. Den ekte seriemesteren HBO var der, folka bak Broen var der, Downton Abbey var der, 60 minutes var der, og selveste manusdronningen-og kongen bak Mad Man var der. Hva er deres hemmelighet?

De viktigste jeg fikk med meg var dette:

• Prøv aldri å kalkulere med seertall, hvilken målgruppe du skal treffe, hva som kan gjøres for å få flere til å like serien. Kun en ting gjelder: ER DET EN BRA HISTORIE?

(Hemmeligheten til HBO, ifølge Simon Sutton. Den gangen de ikke fulgte dette prinsippet, endte de opp med å si nei til Mad Man. Tabbetryne.)

• Ikke undervurder publikum. De liker å føle seg smarte. Det gjør ingenting om de må se de første episodene fire ganger før de kommer inn i det. (Simon Sutton om The Wire)

• Historiefortelling er kunst. Ikke planlegg for mye, magien oppstår gjerne underveis mens historien fortelles. Ikke la deg forstyrre av produsenten i den kreative prosessen. Gjem deg i et skap om nødvendig.

(Charlotte Sieling og Jørgen Johanson, regissør og fotograf på Broen)

 

• Stol på én manusforfatter, og gi ham / henne full kreativ frihet. Slik vil serien utvikle seg i takt med sin opprinnelige idé.

(Executive Producer Gareth Neame om Dowton Abbey og manusforfatter Julian Fellowes )

• Ikke vær overtydelig. Ikke la karakterene si det de egentlig ønsker å si. Det som sies mellom linjene (subtext) i dialogen er det viktigste.

• Se på hver karakter for som en selvstendig person, ikke som representant for en gruppe. Still spørsmål om hver enkelt karakter: Hva trenger de? Hva vil de ha? Hva gjør de for å få det? Og hva har de å tape?

(Manusekteparet og Executive Producers for  Mad Man, Maria and André Jacquemetton)

En starstruck wannabe (meg) sammen med heltene bak “Mad Men”: André og Maria Jaquemetton

Hva mener du er oppskriften på en god TV-serie? Kan forfattere lære noe av de beste TV-seriene?

 

 

 

Kjenn ditt publikum

Hva leser egentlig ungdom? De ungdommene jeg kjenner som elsker å lese, leser nesten bare fantasyromaner. Da kan bøkene til gjengjeld være tjukke som mursteiner, og helst en serie i minst tre bind. Gjerne på engelsk. Kidsa sluker disse bøkene. Lidenskapelig. Ingen av dem er skrevet av norske forfattere, så vidt jeg vet.

Og jeg vet ingenting om dem. Jeg som liksom skal skrive for ungdom, burde vel vite hva de liker å lese. Men kanskje er det sånn at vi norske ungdomsbokforfattere bryr oss mest om norsk ungdomslitteratur. Med såkalt høy kvalitet. Vi leser hverandres bøker, og legger merke til de bøkene som får priser. Er det virkelig de bøkene ungdommen leser, når de får velge fritt? Kanskje vi er helt ute å kjøre når vi overser den oversatte populærlitteraturen? Hva har vi gått glipp av?

En bestselger.

Et eksempel:

Den fjerde og siste boken i serien om Eragon, “Arven”, kom ut på Cappelen Damm 10. april.

Nå er den midlertidig utsolgt hos forlaget.

UTSOLGT!

På mindre enn en måned. Det er altså flere enn min fjorten år gamle nevø på fjorten som leser disse bøkene. Det må være noe mer her. Jeg må vite hva dette fenomenet er for noe.

Derfor har jeg startet en studie. Jeg skal ikke lese norske, prisbelønte ungdomsbøker. Jeg skal lese de samme bøkene som ungdommen leser. Jeg har startet med den svenske “Cirkeln” av Mads Strandberg og Sara B. Elfgren. Den er beskrevet som en svensk sensasjon. Og jeg må innrømme at jeg ble revet med. Det tok litt av med demoner og magiske krefter på et tidspunkt, men boken var spennende hele tiden. Og veldig lett fordøyelig. Omtrent som en TV-serie. Men den ga meg ikke noe mer, og jeg er ikke sikker på om jeg gidder å lese de neste to i serien.

Her er resten av bøkene jeg har kjøpt og er klar for å lese:

Vet at det er mange flere på listen. Hvilke ungdomsbøker vil du anbefale at jeg leser? Har du en favoritt? Tar gjerne imot tips – om hva de unge der ute virkelig liker å lese.

Hva gjør forfattere når de ikke skriver?

Nei, bloggen er ikke død! Jeg har bare vært meget opptatt med andre ting den siste måneden, som ikke har med skriving å gjøre. Siden dette ikke er en intimitetsblogg, skal jeg ikke belemre mine lesere med detaljer om mitt privatliv. Men noe av det jeg har gjort i mitt profesjonelle liv,  er å forsøke å få inn litt penger til firmaet mitt. Jeg har et enkeltpersonforetak som i stor grad finansierer mine skriveperioder, og nå var det i ferd med å bli tomt i kassen. Ett av mine oppdrag har vært å lede et bokbad på Foreningen for brystkreftoperertes 20-årsjubileum på Sundvollen hotell. De hadde fått laget en bok om foreningens historie, og vi hadde en fin presentasjon og samtale rundt dette. Jeg har også vært kommentator i NRK-programmet “Førkveld”, om nyheter i uken som gikk, og nå skal jeg i gang med en tekstredigeringjobb for næringslivet på Vestlandet. Det fine med slike oppdrag er at jeg tjener penger. Det elendige er at skriveprosessen blir avbrutt. Det er ikke mye som mangler i manuset mitt før det begynner å likne på en ferdig historie. Men den siste måneden har det vært lite fremgang. Jeg er klar for å sette igang igjen så snart jeg har sendt av gårde noen fakturaer, og levert alle bilag til næringsoppgaven til regnskapsføreren.

Noen forfattere har økonomisk mulighet til å skrive på fulltid. Det finnes heldigvis stipend som oppmuntrer til det. Men hva gjør alle de andre? Dessverre er det ikke slik at man blir rik av å gi ut en bok eller to. Skriving er et tapsprosjekt. Heller ikke forfattere med stor suksess, blir nødvendigvis rike. For å kunne leve av å skrive i Norge, må du selge masse. Masse. I Norge og i utlandet. Det er ikke mange som klarer det. Hva gjør alle de andre for å tjene penger? Hva gjør forfattere når de ikke skriver? Det vil jeg gjerne vite mer om.

Motivasjon, mo-ti-va-sjon

Da jeg kalte denne bloggen “Den vanskelige andreboka”, hadde jeg en anelse om det. At det kom til å bli vanskelig. To måneder uti prosjektet kan opplyse om at jeg ikke kokketerer.

JA, det er vanskelig!

Hvorfor er det så himla vanskelig?

Jeg er en person som liker å jobbe sammen med folk. Høylytte diskusjoner, kreativ krangling, raske telefoner, og gjerne en god dose stress. Sånt liker jeg. Og da tenker jeg: Hva i all verden har jeg begitt meg ut på nå? Hva gjør jeg her, alene over en tastatur, i månedsvis? Og hvordan skal jeg klare det? Jeg skriver og skriver, men er ikke overbevist. Er dette bra nok? Blir jeg ferdig noen gang? Skal jeg bare begynne på nytt?

Eller gi opp?

Jeg har snakket om disiplin og rutiner på hjemmekontoret. Men hva med motivasjon? Hva gjør jeg når motivasjonen i enkeltpersonforetaket Nedregård Media er på bunn?

Jo, da tenker jeg på målet. Der fremme. Ikke det øyeblikket boken min er ute i butikkene, men det øyeblikket jeg skjønner at jeg har fått det til. At det blir bok av dette. At idéen min er bra nok. Jeg vet det er verd det.

Og så tenker jeg på motivasjonsdronningen Ingvild Tennfjord. Som satte seg et beinhardt mål, og som har nådd det! Hennes Chin up-historie inneholder så mye motivasjon at både hun og vi kan overvintre på det.

Dessuten blir jeg utrolig glad for å lese historien til SiriV på Ingvilds blogg:

Hvis man ikke har villet gi opp på et tidspunkt, var målet for enkelt i utgangspunktet!

Tenk på den, du.

Så, min kjære vanskelige andrebok, bare glem det: Du klarer ikke ta knekken på meg.

Jeg ELSKER vanskelig.

 

 

 

 

Endelig: Gratulasjoner til vinnerne

Da er jeg tilbake fra en ukes vinterferie i offline-modus. Ferie virker, faktisk – i dag er jeg full av arbeidslyst!

Det som har skjedd i løpet av den siste uken, er at vinnerne av kulturdepartementets priser for barne-og ungdsomsbøker er blitt delt ut. Jeg var nominert i klassen for debutanter, men det ble ikke meg denne gang. Vinneren ble imidlertid Liv Eirill Evensen, for denne boken:

Vinneren av debutantprisen

“Meg og en kritthvit T-skjorte med trykk på”.

Så her kommer en litt forsinket gratulasjon fra meg! Jeg har ikke lest boken selv, men den høres original og flott ut.

Her kan du lese et intervju med forfatteren i Hardanger Folkeblad.

Selvsagt skulle jeg helst ha tatt imot prisen selv, men jeg er fremdeles mer stolt enn skuffet. Stolt over at jeg og Mirakel ble nominert i samme klasse som Evensen og Sunniva Relling Berg, med boken “Utfor”. Den æren lever jeg lenge på.

Her kan du lese om alle prisene:

http://barnebokinstituttet.no/artikkel/1095/kulturdepartementets_priser_for_barne_og

Hjemmekontor: En overlevelsesguide

Jeg har hjemmekontor. Hvor jeg sitter og skriver hver dag.

Slik ser det ut rundt meg nå:

Finn fem feil.

Dette er ikke et hjemmekontor. Dette er en byggeplass.

Før dette rommet skal bli mitt nydelige kontor og bibliotek, måtte det rives en vegg. Og oj da, gulvet må visst legges om. Det må spikres opp bokhyller. Og så skal det males. Vegger og tak. Og så trenger jeg en ny stol. Og jeg er en person som synes det er nesten umulig å jobbe uten å ha orden rundt meg!

Men jeg kan ikke bruke arbeidsdagene mine på å rydde eller pusse opp. Jeg skal skrive. Selv om det er kaos rundt meg. Jeg skal heller ikke surfe på nettet. Jeg skal skrive! Egentlig skal jeg ikke bruke tid på bloggen engang. (noe dere merker ved at jeg kommer sjeldent med oppdateringer for tiden)

Her er mine overlevelsesstrategier:

1) Jeg stikker av

Okey, den er feig. Men flere ganger i uken tar jeg med meg macen, spaserer til byn, og setter meg på en stille kafé med en kopp kaffe og skriver. I løpet av dagen bytter jeg kafé, og skriver enda mer på neste sted. Det koster litt, men er billigere enn å leie kontor. Disse dagene er ofte da jeg får skrevet mest. Jeg liker å ha folk rundt meg når jeg jobber.

2) Skoletime-trikset

Still alarmen på telefonen. Skriv i 45 minutter, ta pause i ti. Begynn på nytt. I løpet av disse 45 minuttene har du bare lov til å skrive. Sjekke mail og facebook? Vent til friminuttet. Sette på en klesvask? Vent til lunsjpausen. Dette trikset har jeg lært av forfatterkollega Ingelin Røssland.

3) Sett et mål for dagen

Planlegg at du skal skrive et visst antall ord, feks 1000 ord. Sluttproduktet teller. Er det ikke bra nok, begynn på nytt. Når du har oppnådd dagens produktivitetsmål, har du fri. Gå og tren, les et ukeblad, spill playstation. Med god samvittighet.

4) Stirr i veggen

Dette trikset er det den amerikanske forfatteren Raymond Chandler som har formulert. Vi har alle en tendens til å finne på tusen andre gjøremål for å slippe unna det vi egentlig bør gjøre. Det er ikke lov. Si til deg selv: I dag skal jeg skrive. Hvis jeg ikke får til å skrive, er det helt greit. Men da får jeg ikke lov å gjøre noe annet heller. Ikke surfe planløst på nettet. Ikke fullføre digitaliseringen av CD-samlingen. Hvis du ikke får til å skrive, har du kun ett alternativ: Gjør absolutt ingenting. Stirr i veggen. Det kan det komme mye godt ut av. Jeg lover, til slutt kommer ordene til deg også.

Les mer om dette trikset i Gretchen Rubin’s blogg

Har du hjemmekontor? Hva er dine triks for å overleve og være produktiv?