Å bytte luft

Jeg har sittet fast. Du kjenner sikkert følelsen: Arbeidsoppgavene er helt klare, men av en eller annen grunn virker det helt umulig å gjennomføre. Min arbeidsoppgave var denne:

Skrive ferdig det siste kapitlet.

Ikke det alle siste, for slutten har jeg skrevet for lenge siden. Men det kapitlet som gjensto, der hvor handlingen skulle kuliminere, og alle løse tråder festes. Jeg visste akkurat hva som skulle skje. Men det måtte skrives!

Heldigvis har jeg et triks når jeg sitter fast. Det er enkelt: Å flytte på meg. Det samme trikset brukte jeg da jeg var student en gang i tiden, og leste til eksamen. Å sette seg et helt nytt sted røsker opp i tanken og kan få alt til å løsne.

Så jeg tok med meg macen og satte meg på bussen.

Deler av handlingen utspiller seg akkurat her. På bussen til og fra en ikke navngitt forstad.

Turen gikk til en ikke navngitt forstad. Der satte jeg meg på McDonalds og skrev. Jeg flyttet meg rett og slett til location. Deler av boken utspiller seg nemlig på McDonalds i en ikke navngitt forstad.

Og det funket! Alt jeg skulle skrive, som jeg trodde jeg skulle bruke dagesvis på, ble jeg ferdig med i løpet av et par timer. Schmakk! Så enkelt. Dessuten smakte det ganske godt med kaffe og donut på McDonalds.

Om det siste kapitlet er ferdig? Det lover jeg å blogge mer om senere.

I mellomtiden føler kanskje du deg også inspirert til å endre omgivelser?

Eller “bytte litt luft”, som Joe Dassin så følsomt uttrykker det:

Gjør om, gjør rett

Babyen var kanskje to måneder da jeg oppdaget det. En kveld mens nurket sov søtt fant jeg fant frem igjen dokumentet med manuset til det som skulle bli min andre ungdomsroman. Det manglet et par kapitler. Langt nok, var det i alle fall. Kanskje det bare måtte kuttes. Jeg leste min egen tekst, og gjorde en grufull oppdagelse.

Det var dårlig.

Det var rett og slett ikke bra.

Historien virket tvunget, språket flatt og flinkt. Historien var der inne et sted. Men hvordan hadde jeg fått til å skrive den så kjedelig? Og hva skulle jeg med alle disse lange sidesporene?

Det var dette jeg hadde holdt på med da jeg skyndet meg for å bli ferdig før fødselen. Kan jeg skylde på graviditetshormoner? Som pakket hodet mitt inn i babyull og  bare fikk meg til å tenke på å bygge rede?

Jeg prøvde å skrive mens jeg var mett. Jeg må være sulten for å skrive.

Så hva gjorde jeg?

Jeg begynte på nytt. Fra side 1.

Samme historie, samme karakterer, men jeg har kuttet, skåret til beinet, strøket og skrevet om igjen. Og jeg ble inspirert! Heldigvis. Fordi det ble så mye, mye bedre.  Og fordi historien står stadig klarere for meg. Jeg har blitt sulten på å skrive igjen.

Men det krever tid. Og med en liten baby er ekstra tid det jeg har hatt minst av. Så jeg har sneket meg til å skrive hver lille stund mens han sover. Kanskje litt på kveldstid. På ferier mens far har gått trilleturer om formiddagen. Og nå er jeg der igjen. At jeg snart er ferdig. Bare et par kapitler til!

Jeg visste jo at den vanskelige andreboken ville kreve litt. Men det holder ikke å bare bli ferdig. Det må faktisk bli bra også.

Hallo, arbeidsliv!

Jeg er tilbake! Etter syv måneder i morspermisjon, er det pappas tur til å ta over hjemme. Det betyr at jeg kan kose meg med fulle dager på kontoret. Litt av en luksus. Jeg har nå forlatt hjemmekontortilværelsen og booket meg inn i kontorfellesskapet The Hub på Bryggen:

Mitt nye kontorfellesskap. Her blomstrer kreativiteten!

Perfekt sted for sånne som meg å tilbringe dagene, når jeg ikke er ute på andre oppdrag. Her skal det skrives og legges lyse planer! Er full av arbeidslyst og kreativitet. Men hvordan går det så med den vanskelige andreboka? Følg med, følg med. Oppdatering kommer snart.

Bloggpause og prokrastinering

Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at bloggen har ligget brakk en stund. Det beklager jeg så mye! Men det skyldes lykkelige omstendigheter: Jeg venter barn i disse tider. Dessverre har det også medført en periode med full sykmelding, noe som har satt en stopper for blogging og manusskriving. Altså: Enda et skjær i sjøen for den vanskelige andreboka.

Jeg hadde jo planlagt å bli ferdig før fødselen!
Og nå er jeg bare nesten ferdig. Den siste innspurten jeg hadde før jeg ble 100% sykmeldt, skulle bare være å skrive ferdig de siste kapitlene. Men så skjønte jeg hvor mye bedre historien ville bli hvis jeg gikk inn og endret litt der, tok bort litt her, og bygget opp litt bedre gjennom hele manuset. Det er viktigere at det blir bra, enn at det blir fort ferdig, har jeg tenkt. Men stemmer det?

Finner jeg bare unnskyldninger for å utsette den beinharde jobbingen med å komme helt i mål?

Den som har vært gravid noen gang, har fått lære seg at det ikke nytter å presse kroppen. Under normale omstendigheter har ingen vondt av å ta seg en joggetur når man egentlig er sliten, eller jobbe litt ut over kvelden og natten. Den gravide kroppen fungerer motsatt. Den straffer deg. I mitt tilfelle: Med bekkenløsning.  Og store smerter dersom jeg skulle finne på å sitte foran PCen mer enn 15 minutter om gangen.

Likevel har jeg tenkt at jeg skulle få gjort mer i løpet av ventetiden. Hva jeg innbilt meg? At det skulle bli enklere etterhvert som terminen nærmer seg?

Nå har jeg en ny plan: Nemlig at denne babyen skal bli av det ukompliserte slaget. En liten bylt som bare sover og pludrer, mens mor endelig har masse tid til å skrive roman.

Vi får vel se på det.

Men før jeg setter i gang og føder, skal jeg ringe redaktøren min. Og bare minne henne på dette: Jeg har ikke gitt opp. Andreboka kommer, jeg lover! Det mangler bare litt til. Bare litt, OK?

Tørrfrøperioden og andre lærdommer fra debutantseminaret

Nå er jeg proppfull av inspirasjon etter to dager på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Det var veldig flott å få treffe andre i samme fase som meg selv under debutantseminaret. Vi opplevde vel alle at vi kjenner oss igjen i hverandres utfordringer. Også når det gjelder bok nr. 2: Hva nå? Hvordan skal jeg klare å møte forventningene fra meg selv, fra forlaget og alle andre?

En av de som var tilstede på seminaret for å hjelpe oss med dette spørsmålet, var Gro Dahle. Hun har selv veiledet mange ferske forfattere til å komme videre fra debuten.

- Den største feilen man kan gjøre med andreboka, er å skrive den samme boka om igjen, sier hun.

Nettopp det er en felle det er veldig lett å falle i. Det er så nærliggende å tenke: Hva var det jeg gjorde som var bra med debutboka? Hvordan fikk jeg det egentlig til? Og så forsøke å gjøre det en gang til.

Men en forfatter må utvikle seg.

Gro Dahle lærte oss en del teknikker for å holde skrivingen varm, og sørge for at det er olje i skrivemaskineriet.

Gro Dahle lærer håpefulle debutanter teknikker for å komme videre i skrivingen

Hun introduserte også et nyttig begrep:

Tørrfrøperioden.

Dette er et begrep hun selv lærte av Ebba Haslund. De fleste forfattere opplever tunge perioder, hvor det føles som man står stille, og ingenting man skriver blir bra. Men kanskje skyldes det nettopp dette: At frøene ligger å godgjør seg, før de kan spire. Og det eneste du kan gjøre er å vente. På en passe mengde regn, passe mengde sol. På at tiden er moden.

Det er et begrep som er godt å ha på en regnværsdag.

Følg med på bloggen fremover – så kommer jeg snart tilbake med mer fra Litteraturfestivalen på Lillehammer!

Lillehammer, her kommer jeg

Jeg har alltid hørt om den o’store litteraturfestivalen på Lillehammer. Og nå er jeg på vei dit selv! Fordi jeg debuterte med Mirakel i fjor, er jeg invitert til debutantseminaret under festivalen. Jeg kjenner at det er omgitt av ærefrykt å være med på det. Etter å ha jobbet med andre ting den siste måneden, er det deilig å kunne gå inn i rollen som forfatter igjen. Håper å lære masse, få inspirasjon og treffe andre forfattere. Har også booket inn et møte med redaktøren min fra Cappelen Damm. Er spent på å treffe henne igjen og diskutere, ja nettopp – den vanskelige andreboka.

Nå venter en lang togtur fra Bergen til Lillehammer. Turen skal jeg bruke til å dykke langt ned i manuset mitt, og finne løsningens som får alt til å falle på plass. Jeg tenker alltid bra på reise.

Hvis du som leser dette, skal dit selv – så håper jeg vi treffes der!

 

Fortellerkunst på TV

Jeg elsker gode TV-serier. Mad Man, Borgen, Breaking Bad, The Wire, The Sopranos. Som forfatter tror jeg at man kan lære mye av de beste mausforfatterne på TV. De siste dagene har jeg tilbragt på Nordiske Mediedager i Bergen. Det jeg var mest opptatt av der, var å finne ut mer om dette:

Hva skaper en suksessrik fortelling på TV?

Her var nemlig flere av dem som virker å ha funnet oppskriften. Den ekte seriemesteren HBO var der, folka bak Broen var der, Downton Abbey var der, 60 minutes var der, og selveste manusdronningen-og kongen bak Mad Man var der. Hva er deres hemmelighet?

De viktigste jeg fikk med meg var dette:

• Prøv aldri å kalkulere med seertall, hvilken målgruppe du skal treffe, hva som kan gjøres for å få flere til å like serien. Kun en ting gjelder: ER DET EN BRA HISTORIE?

(Hemmeligheten til HBO, ifølge Simon Sutton. Den gangen de ikke fulgte dette prinsippet, endte de opp med å si nei til Mad Man. Tabbetryne.)

• Ikke undervurder publikum. De liker å føle seg smarte. Det gjør ingenting om de må se de første episodene fire ganger før de kommer inn i det. (Simon Sutton om The Wire)

• Historiefortelling er kunst. Ikke planlegg for mye, magien oppstår gjerne underveis mens historien fortelles. Ikke la deg forstyrre av produsenten i den kreative prosessen. Gjem deg i et skap om nødvendig.

(Charlotte Sieling og Jørgen Johanson, regissør og fotograf på Broen)

 

• Stol på én manusforfatter, og gi ham / henne full kreativ frihet. Slik vil serien utvikle seg i takt med sin opprinnelige idé.

(Executive Producer Gareth Neame om Dowton Abbey og manusforfatter Julian Fellowes )

• Ikke vær overtydelig. Ikke la karakterene si det de egentlig ønsker å si. Det som sies mellom linjene (subtext) i dialogen er det viktigste.

• Se på hver karakter for som en selvstendig person, ikke som representant for en gruppe. Still spørsmål om hver enkelt karakter: Hva trenger de? Hva vil de ha? Hva gjør de for å få det? Og hva har de å tape?

(Manusekteparet og Executive Producers for  Mad Man, Maria and André Jacquemetton)

En starstruck wannabe (meg) sammen med heltene bak “Mad Men”: André og Maria Jaquemetton

Hva mener du er oppskriften på en god TV-serie? Kan forfattere lære noe av de beste TV-seriene?