En magisk strek

Originalen av Gunvor Rasmussen som jeg ga til mine foreldre i dag.

Originalen av Gunvor Rasmussen som jeg ga til mine foreldre i dag.

I dag besøkte jeg en Insta-venns butikk i Bergen. Midt på bryggen – i den gaten en av åpningsscenene fra Heksene er spilt inn – har Gunvor Rasmussen sin egen lille butikk. Og det hun selger er sine egne tegninger. Originaler og print.

Illustratør Gunvor Rasmussen i sin lille og sjarmerende butikk.

Illustratør Gunvor Rasmussen i sin lille og sjarmerende butikk.

Hun har illustrert flere eventyrbøker, noe som for meg virket selvforklarende da jeg gikk rundt og så på de ulike tegningene hennes. Som serieredaktør er jeg alltid interessert i nye tegnetalenter og som en som skriver moderne eventyr for unge, er jeg like interessert i tematikken. Foreksempel bryter Gunvor med den gjengse oppfatningen av hvordan troll ser ut. Hvorfor skal de alle være grå og fæle med mose og vorter? Var ikke den grønnkledde hulderen som forførte Peer Gynt av trollslekt, kanskje? Hun var verken vortete eller grå. Og kan Henrik Ibsen så kan også denne damen!

Begge disse vesnene er troll hos Rasmussen.

Begge disse vesnene er av trollslekt hos Rasmussen.

En annen forfriskende ting er hvordan verdens største rumpe – i den grad havfruer har den slags – i Rasmussens strek blir ordentlig deilig og forførende. Det at disse fabelvesnene har vært – og er – forførende, betyr ikke at de forholder seg til det vi anser som skjønnhetsidealet. De kan ha noe helt annet som likevel er utrolig appellerende … Som denne enden her:

For en rumpe!

For en rumpe!

Og siden jeg ER serieredaktør måtte jeg spørre hvilke tegnere hun selv likte. Gunvor svarte Frode Øverli:
Rutetid_eks
Lars Lauvik:

hordaland_stor

og Frank Cho:

... Okei, okei. Dere som kjenner til Cho er kanskje overrasket over at det ikke kom en lettkledd dame som eksempel på Chos flotte strek. Men jeg er gammel Wolwerine fan. Og som dere ser har han klart å snike en lettkledd dame i bakgrunnen her ...

… Okei, okei. Dere som kjenner til Cho er kanskje overrasket over at det ikke kom en dame uten klær som eksempel på hans flotte strek. Men jeg er gammel Wolwerine-fan og dette er mitt innlegg. ;-)  Og som dere ser har Cho klart å snike en lettkledd dame i bakgrunnen her …

Alt i alt et svar som fikk mitt tegneseriehjerte til å banke ekstra hardt for Gunvor og butikken hennes. Jeg måtte til og med kjøpe meg en egen liten gump før jeg forlot sjappa.

IMG_5495

Stikk innom hvis du er i Bergen da. Slike butikker vokser ikke lenger på trær, men fy så inspirerende det er å møte en ildsjel som Gunvor. :-)

Publisert i Forfatterliv, Innlegg | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

Et fantastisk forfatterfellesskap!

Tone: «Did we need a concept design? Of course we did.»

«Did we need a concept design? Of course we did.»

Det var Tones idé. Hun visste om andre som hadde gjort det samme. Dra sammen til et sted, skrive hele dagen og så, om kvelden snakke om hverandres plott og ideer.

Som den introverte personen jeg er måtte jeg først analysere følelsene mine rundt dette. Og bare så det er helt klart – den første reaksjonen var: JAAAAADDDDAAA!

Men så kom tvilen: Skulle jeg virkelig fortelle disse to utrolige flinke damene alt jeg strever med i Kire-serien bok 2? Hva ville ikke de tenke? Hvor dumme ville ikke noen av ideene mine høres ut?

Men samtidig: Jeg sto fast. Mine tidligere regler om en times skriving hver dag fungerte ikke lenger. Problemet var ikke mangel på tekst, problemet var at jeg totalt hadde mistet oversikten. Jeg skrev ut hver eneste lille historie til hver eneste bikarakter. Jeg elsket dem alle. Ville skrive om dem alle. Gå gjennom alle omveltningene sammen med dem. Men en bok har ikke plass til alt. I hvert fall ikke uten at forfatteren – altså meg – mister helt trådene.

Så utrolig nok, vi fikk det til. Siri fant en hus i Farsund vi kunne leie. Midt i juli. Mammaen min kom og avlastet på hjemmebanen vår. Og Tone hadde bil. Opplegget var enkelt og genialt.

Hver dag har vi hatt en felles morgenstund med kaffe og en kort prat, så gikk vi på hvert vårt rom og skrev og skrev. Midt på dagen var det felles lunsj, med nye samtaler om bøker, leseopplevelser, skriving, rollespill, superhelter, vampyrer, engler, prinsesser og … sa jeg, bøker?

Bare etter et døgn hadde jeg følelsen av å kommet til mitt andre hjem. Jeg jogget fem kilometer inne i skauen av pur overskuddsglede. (Og nei, DET er ikke vanlig.) Mens jeg løp tenkte jeg på personene i Tones univers. Kvelden før hadde hun fortalt om sin neste bok, hva som kom til å skje og hva hun var usikker på.  Jeg satt som fjetret mens hun snakket. Hadde en følelse av å være med på noe stort.

Den samme følelsen var der igjen da Siri fortalte om sine to neste bøker. Hirkas reise er et eventyr verden aldri før har sett makan til. Disse verdenene de to forfatterne har skapt er så unike, så fantastiske, så geniale og så gjennomførte at det tar nesten pusten av meg.

Men så var det min tur …

Jeg er egentlig en ganske talefør person. Har ikke noe problem med å snakke foran mange folk, eller fortelle om visjonen min med Kire-serien. Men denne kvelden var det annerledes. Jeg var nervøs. Det føltes rett og slett intimt. Som om jeg inviterte dem inn i noe av det mest private jeg har.

For skriving er nettopp det: Privat. Særlig på et uferdig stadium. Dessuten ble det så klart for meg hva som ikke var ferdig. Jo, mer jeg snakket jo mer forsto jeg at den personen måtte vike, den ideen måtte gå, den plottlinjen kan bli en hel bok i seg selv. Men en annen bok! Spørsmålene som kom fra de to andre forsterket dette inntrykket. Samtidig som de også viste så genuin begeistring for så mye i boken min at jeg ble helt rørt. Så kom noen helt fantastiske råd, som jeg kommer til blogge om litt senere.

Vi satt og pratet til kl 02. Etter det fikk jeg ikke sove. Jeg måtte skrive ned strukturideer i mange timer og sovnet på morgenkvisten til svalefamiliens synging ute på balkongen.

Hva er moralen til dette innlegget? Foruten å si at jeg har hatt bra dager på #writeaway?

Jo: Skriver du? Så allier deg med noen andre som også skriver. Dra bort sammen med dem og våg å vise fram ideene og tekstene dine. Lær av tilbakemeldingene som kommer. Og føl på kroppen at skriving ikke må være så ensomt som alle sier det er.

Tone Almhjell, Siri Pettersen og undertegnede på Gyldendals sommerfest der ideen til "writeaway først ble lansert.

Tone Almhjell, Siri Pettersen og undertegnede på Gyldendals sommerfest der ideen til «writeaway» først ble lansert.

Publisert i Forfatterliv | Merket med , , , , , , | 6 kommentarer

Hvordan skape leselyst hos barn!

På vårens første ordentlige soldag tok femåringen min med seg en Donald-pocket og fant et perfekt sted i den lille bakgården vår på Tøyen for å lese!

På vårens første ordentlige soldag tok femåringen min med seg en Donald-pocket og fant et perfekt sted i den lille bakgården vår på Tøyen for å lese!

Jeg er forfatter. Jeg er tegneserieredaktør. Og jeg er mamma til to gutter. Selvsagt påvirker de to første rollene den siste. Derfor tenkte jeg at jeg kunne gi noen tips her på bloggen om hvordan skape leselyst hos barn.

Ikke fordi jeg er lærer eller forsker, men fordi mine erfaringer i eget liv har vist seg å virke. (Og ja, det finnes forskning som støtter disse erfaringene.)

Min femåring begynner på skolen til høsten. Han kan allerede lese. Han knakk lesekoden da han var tre år. I dag bryner han seg på enkle matteoppgaver og er blitt glad i å spille sjakk.

Og før alle skriker opp om at eplet faller ikke langt fra stammen, så må jeg ile til og si at jeg IKKE kunne lese før skolealder. Og at jeg i mange år – på skolen – hadde store lese- og skriveproblemer.

Alt er ikke arv, mye er miljø også, så derfor vil jeg gjerne dele noen leselysttips:

1. Les høyt for barn. Hver dag!
Helt fra de er babyer kan barn leses for. Gjør det til rutine på lik linje som dagens siste måltid eller tannpussen. Du vil sjelden skulke mat og tannhygienen til barna dine, så hold lesestunden like høyt i akt som de to.

Du kan bare se her hva Foreningen Les! sier om høytlesningens verdi.

2. Les selv – så ser barna dine at lesing er kult!
Barn tar etter de voksne de omgås. De skal lære seg livets spilleregler, og de første årene er det mye herming. Ser de deg ofte med en bok mellom hendene, så ser de at lesing er en del av livet.

(Dessuten er det bare bra for deg å lese. Du ville ikke droppe egen middag eller tannpuss? Vel, ikke dropp lesing heller … )

3. Begrens spilling, og følg dine egne regler.
Dataspilling er en av mine store laster her i livet. Så skal jeg følge troen på arv, kan det enkelt bli en av mine to sønners store tidssluk også. Så vi har innført spilledager. Kun tirsdag og torsdag er dager der det kan spilles etter barnehagetid. Og så er det enkelte morgener i helgene det også er lov til å spille. Når rammene er klare for et barn, er protestene færre.

Så gjelder det bare å holde de samme reglene selv … (Kremt …)

4. Varier det dere leser.
Bruk tegneserier, bruk diktsamlinger, bruk sanger, bruk bøker. Dramatiser et eventyr. Bruk alt som er en fortelling. Det barnet elsker er at du gir det tid, oppmerksomhet og gode historier.

5. Gjør tegning med bokstaver til en lek.
Ha tid på dagene der det ikke kan spilles dataspill til å sette deg ned med barnet og tegne og leke. Ser du ikke hvor lett bokstaven A kan få et ansikt inne i overdelen sin? Og så plasserer du to sko på beina, og så har dere en liten herremann som kanskje skal på besøk til … J, foreksempel. Så plasserer du A foran J-en og sier «Aj, aj! Nei, A-en tråkket ham visst på foten. J må gå først … » Og plutselig sitter den lille poden og skriver AJ og JA om hverandre. Mens han gir J-en en markant nese, et lite smil nederst, og to bittesmå bein som bokstaven stavrer seg fram på.

Det var rådene. Og nei: Det er overhodet ikke om å gjøre å ha barn som kan lese lenge før skolealder. Mitt ønske er bare at disse fem tipsene også kan gjøre andre barn glad i bøker, tegneserier og lesing. Og da er så uendelig mye gjort.

Her er meg og min familie i lek ute i gaten på Tøyen. Så vi gjør annet enn å lese også. ;-)

Her er meg og min familie i lek ute i gaten på Tøyen. Så vi gjør annet enn å lese også. ;-)

Publisert i Effektiv hverdag, Forfatterliv | Merket med , , , , | 1 kommentar

Fokusere, konsentrere, prokastinere

En innrømmelse: Jeg synes det er vanskelig å konsentrere meg om én oppgave over lengre tid. Som for eksempel å skrive.

Mens en drømmearbeidsdag for en forfatter kanskje ser slik ut:

Forfatteren kommer på kontoret, åpner macen, finner frem sitt lovende manuskript, og begynner å skrive. Fullstendig oppslukt sitter hun på sin plass, fullt konsentrert gjennom hele arbeidsdagen, og taster ned sine origniale og geniale tanker.

HYSJ - geniet arbeider!

HYSJ – geniet arbeider!

… så er vel virkeligheten mer slik:

Først må jeg bare sjekke facebook og twitter, og kommentere litt her og der. Så er det viktig å holde seg oppdatert på nyheter, og sjekke nettavisene. Dessuten må jeg gjøre litt mer research før jeg kan begynne å skrive. Snubler over en interessant artikkel, kommer på at jeg må bestille noen viktige bøker på Amazon…Og blir opphengt i siste infomail fra en ganske ubetydelig avsender.

Og dette bruker jeg verdifull arbeidstid på. Det er tid jeg ikke har! Det er tid som skal brukes til å skrive.

Så hvorfor skal det være så himla vanskelig å komme i konsentrasjonsmodus?

Dette ble jeg minnet på da jeg, på en dag som beskrevet over, leste denne artikkelen fra The Atlantic:

Why writers are the worst procastinators

Artikkelforfatteren har en teori om at forfattere var så flinke i engelsk (les: norsk) på skolen, at de aldri har lært seg at det kun er hardt arbeid som gir resultater.

Ringer det en bjelle?

Den største feilen jeg har gjort gjennom skoletiden, var å være stolt av å få gode resultater uten å jobbe. Tabbe for meg. «Du lurer bare deg selv», sa lærerne. Det tok meg 20 år å fortså hva de mente.

For det er ingenting som kommer av seg selv, uten å jobbe. Du kan være så genial du bare vil, men hvis du aldri får romanidéen din ned på papiret – vel, så blir det faktisk aldri noen bok. Og du blir aldri forfatter.

Så når jeg sitter der, med et tomt dokument foran meg, er det bare en ting som teller: Å gjøre jobben.

Men hvordan?

Å utsette det man egentlig bør gjøre, har jeg skrevet om før, i innlegget Fiende nr. 1: VEGRING

Og i min Overlevelsesguide for hjemmekontor, skriver jeg om strategier for å finne konsentrasjon og fokus når man styrer arbeidsdagen selv.

Hva er din strategi?

For meg er dette det siste nye:  Hjernemusikk!

Screenshot 2014-04-23Et nevrovitenskapelig redskap som skal lure hjernen min til å konsentrere seg mer intenst og over lengre tid. Jeg stiller timeren på 45 eller 60 minutter. Og får høre behagelig, intetsigende, men energisk musikk mens hjernen min jobber på høyggir. De påstår at det er vitenskapelig bevist at det bedrer konsentrasjonen. Det vet jeg ikke. Men akkurat nå – så funker det for meg! Kan sjekkes ut her: Focus@will

Så jeg kan, med hånden på hjertet, si at jeg ikke har sjekket facebook – eller hentet kaffe – en eneste gang i løpet av dette innlegget.

Hva mener du, er det riktig at forfattere sliter med å holde fokus? Hva gjør du for å konsentrere deg når du skriver?

Kommentér og del dine beste tips, da vel!

 

Publisert i Effektiv hverdag, Forfatterliv, Innlegg | Merket med , , , , , , | 1 kommentar

Jeg må kanskje utsette Kire-seriens bok 2!

Nå før påske må jeg bestemme meg – sammen med forlaget – om vi skal gå for høstutgivelse av Kire-seriens andre bok, eller om vi skal vente til vinteren.

Jeg er ikke ferdig med manuset ennå. Jeg er kommet godt over halvveis. Det er heldigvis fortsatt flere måneder til siste levering. Det er bare at planleggingen for høsten gjøres nå.

Jeg er en tobarnsmor med full jobb som tegneserieredaktør og samtidig skriver jeg bøker om kveldene. I ledige stunder kjemper jeg også for områdeløft til stedet jeg bor, nemlig Tøyen i Oslo.

Dette har vært hverdagen min i snart tre år nå. Av bekjente rundt meg får jeg råd om å ta «Flinkpikesyndromet» på alvor. At jeg ikke KAN få til alt. At jeg må tenke på meg selv.

Det skulle være unødvendig å skrive dette, men ikke ALLE kvinner som får til noe drives av å være flink. Det er heller ikke sånn at alle karrierekvinner med barn ikke anerkjenner – eller vet om – sine egne grenser. Jeg er blitt 36. Jeg vet veldig godt hvor grensene mine går og hva jeg tåler. Å eventuelt utsette Kire bok 2 i fire-fem måneder handler om noe helt annet.

Jeg drives generelt av utålmodighet, engasjement, kreativitet og stolthet. Og nå er det den siste delen som holder meg tilbake: For blir Kire bok 2 noe jeg vil være stolt av? Joda, den blir jo det. Men kunne jeg vært enda stoltere? Njaa …

En slik anmeldelse som Lcy kommer med her har man IKKE lyst på ...

En slik anmeldelse som Lucy kommer med her har man IKKE lyst på …

Da jeg skrev Hulder var det ingen deadline. Det var knapt noen som visste at jeg holdt på med boken. Venner trodde at småbarnslivet hadde «tatt» meg bort fra den sosiale arenaen, og jeg lot dem tro det. Det er ikke kult å si at man holder på med en bok før den faktisk er antatt av et forlag.

Skrivingen av Hulder var MIN hemmelighet. Det var også et forsøk på å bevise en ting overfor meg selv. Jeg trengte nemlig å få vist at jeg kunne lande en bok helt på egen hånd.

Jeg er ellers en person som jobber best i tospann med andre. Finnes det andre som forventer at jeg skal levere, ja så leverer jeg. Men hvis det er mine egne forventninger jeg skal leve opp til … Vel, det er overraskende enkelt å tilgi en selv for å være forsinket.

Så jeg klarte å skrive en bok. Det var en stor personlig seier, av mange grunner. Jeg vet at jeg vil klare å skrive både en og to til. Men spørsmålet er hvor kjapt det lar seg gjennomføre …

Jeg vet fortsatt ikke svaret. Men jeg vet at det er viktig at teksten blir så god at jeg blir stolt. Så kan jeg si til meg selv «Nå har du jammen santen vært sta, målbevisst, engasjert og kreativ igjen!» (Men ikke flink.)

Tonje

Publisert i Forfatterliv | Merket med , , , , | 2 kommentarer

Forfatter-chatten: Fra ord til omslag

TONJE: – Renate, hvor langt har du kommet med coveret på din andre bok? Er alt ferdig eller?

RENATE: – Jeg holder på med omslaget sammen med redaktøren  min nå. Det er mulig forlaget – eller i alle fall designeren – begynner å bli lei av meg, for jeg har forkastet flere forslag allerede. Men nå tror jeg vi er i mål! Utrolig gøy å se hvordan boken tar form.

T: – He, he … Så du er den typen som sier nei og nei og vet ikke?

R: – Problemet er vel heller at jeg vet alt for godt hvordan jeg vil ha det… Jeg har liksom sett for meg coveret i hodet ganske lenge, men det er jo umulig å plante den tanken i hodet på noen andre. Så det gjelder å omstille seg og være åpen for andre idéer også. Men ja – jeg har sagt nei noen ganger!

T: – Det der er utrolig vanskelig … Jeg har jo MIN illustratør. Elise Syvertsen. En utrolig dyktig serieskaper. Og meg og hun mailer ideer fram og tilbake. Eller … jeg mailer ideer og hun mailer skisser tilbake. Hun er så utrolig god. Så jeg glemmer liksom hele forlaget oppi det hele. Men nå har redaktøren min hanket oss inn igjen. Og bra var det i grunnen …

R: – Ja, jeg mener jo at du har kanskje årets beste omslag på Hulder! Det er utrolig vellykket, og jeg synes det passer så godt til innholdet. Hvordan fikk du det til, egentlig – var det mange runder før dere traff riktig?

Coveret på Hulder, slik det ble til slutt.

Coveret på Hulder, slik det ble til slutt.

T: – Tusen takk! Det skal jeg si til Elise! Men nei, det var ikke mange runder i det hele tatt. Jeg sendte henne det klassiske bildet «Nøkken» av Kittelsen og sa at det skulle være en huldrejente der i stedet og gjerne kun en farge og røde øyne. Og så fikk jeg DEN tegningen tilbake.

Kittelsen sitt maleri av Nøkken var inspirasjonskilden til Hulder

Kittelsen sitt maleri av Nøkken var inspirasjonskilden til Hulder

Dette var første skisse til Hulder-coveret.

Dette var første skisse til Hulder-coveret. Tegnet av glitrende Elise Syvertsen.

R: – Men hvordan fant du frem til Elise?

T: – He, he. Jeg er jo tegneserieredaktør og generelt over middels interessert i serier. Så jeg bruker ofte kvelder på å surfe på Devianart.  Der legger amatører ut sine tegninger og der kom jeg over henne. Det var helt fantastiske tegninger. Av en nordmann! En jente på da 19 år! Wow! Hun MÅ jeg bli kjent med. Hun må jeg bruke. Problemet nå er å hoppe etter oss selv på et vis …

Men du har også et glimrende cover på «Mirakel». Det understreker tittelen så til de grader – og utvider den. Hvordan kom dere fram til dette?

Bilde 2

R: – Jeg er også fornøyd med det coveret. Det var også i utgangspunktet en idé jeg hadde, at vi kunne forsøke å få frem dobbeltheten i tittelen. Men det måtte flere runder til, og slik coveret ble til slutt har jeg designeren, Elisabeth Bjone, å takke for. Hun tok videre den første idéen, drodlet gjennom flere forslag, og endte opp med dette.

T: – En veldig bra løsning. Jeg brukte min venninne og en annen fantasyforfatter som designer på «Hulder», nemlig Siri Pettersen. Som skriver serien Ravneringene. Så «Hulder» var knapt innom forlaget i det hele tatt. Men de betalte selvsagt for jobben og redaktøren min kom med innspill og heiet!

R: – Hm, en spennende løsning. Men det viser at det kan lønne seg å være «hands on» i prosessen med cover – du har i alle fall fått det veldig bra til! Er du i gang  med cover til bok nummer to, da?

T: – Ja … Men må bare svare på det du skriver over først. Fordi jeg jobber også som serieredaktør, og jeg vet at det hadde vært umulig hvis alle frilansere skulle fått bestemme designet selv – på alt de sendte fra seg. Så jeg forstår at ikke forlagene kan ha det sånn. Men jeg var i en litt spesiell situasjon siden jeg jobber med visualitet hele dagen. Og fordi vi hadde et bra forslag.

Og så: Bok 2. Ja, vi er i gang.

Dette er karakteren Lena Stordalen, som også er en person i Kire-serien. Tegnet av Elise Syvertsen.

Dette er karakteren Lena Stordalen, som også er en person i Kire-serien. Tegnet av Elise Syvertsen.

R: – Meget lovende!!

T: – Ja, men dette blir ikke coveret. Dette er – tror det eller ei – en skisse. Slik jobber Elise. Vi tenker videre, og jeg tror vi har noen gode ideer på bordet nå. For da vi sto fast, var det nettopp forlaget og deres designer, Majlin Keilhau som innkalte til et møte og som kom med helt nye ideer og innfallsvinklinger. Det er fortsatt meg og Elise som jobber med det. Men denne gangen er forlaget mye mer med. Og det er jeg veldig glad for.

Hvor langt unna er du et ferdig omslag?

R: – Vi er faktisk nesten i mål. Redaktøren, designeren og jeg er blitt enige om en forside – så nå gjenstår bare litt endring på font og flikking på baksidetekst. Og akkurat det er en historie for seg selv.

T: – Ha, ha! Ja, den får vi ta i neste chat! Men det er jo utrolig bra da. Gleder meg til å se. Jeg vet jo ikke tittelen på din neste bok engang. Kan du røpe hva den blir?

R: – Hmm… kjenner jeg blir litt hemmelighetsfull, nå. Jeg har faktisk hatt en annen arbeidstittel ganske lenge, men er veldig fornøyd med den endelige tittelen. Men jeg tror jeg skal holde på den litt til!

T: – Spennende … Jeg kan heller ikke røpe min helt ennå. Men det er *kremt* mest fordi vi ikke er helt sikre. Men snart …

R: – Det er ikke bra nok før du er helt sikker! Først da vet du at tittelen sitter. Men du Tonje – hvor mye tror du omslaget betyr, egentlig?

T: – Jeg jobber jo visuelt. Jeg tror slikt betyr mye. Og mer og mer i årene som kommer. Nå kan fortsatt bøker plasseres med ryggen inn, og – i mitt tilfelle – nede på gulvet i en stor bokhylle i bokhandlerne. Dette fordi jeg har T- som etternavn og de følger alfabetet. Men netthandelen blir en større og større del av markedet. Og der er det tre ting som gjelder.
1. Cover.
2. Omtale
3. andres anbefalinger.

Så man skal gjøre en skikkelig jobb med omslaget. På alle måter.

R: – Oj. Det er ganske heftig. Da får vi takke våre kjære illustratører og designere, og kanskje heller glemme det gamle ordtaket «don´t judge a book by its cover»?

T: – Det ordtaket er feil! Og det mener jeg!

Publisert i Forfatterchatten, Innlegg | Merket med , , , , , , , | Legg igjen en kommentar

HALLO, FRIHET – FARVEL, VELFERD

Jeg elsker frihet.

Fra journalistlivet har jeg med meg autoritetsforakt. Det hører med til jobben. Og som forfatter er det viktig å ikke la andres føringer og forventninger styre arbeidet mitt. For meg handler dette om frihet.

Jobbe hvor man vil, når man vil. Er det rart vi elsker det frie forfatterlivet?

FLEKSIBEL HVERDAG: Jobbe hvor man vil, når man vil. Er det rart vi elsker forfatterlivet?

Store bedrifter definerer kjern everdier for virksomheten sin.

Frihet er min.

I over tre år har jeg jobbet som min egen sjef. Nå er det vanskelig å tenke seg å gå tilbake til en jobb hvor andre skal styre tiden og prioriteringene mine.

Dette høres sikkert forlokkende ut. Men det kommer med en pris. Og prisen er mindre trygghet.

Nå står ikke trygghet på min liste over kjerneverdier for virksomheten. Tvert imot, jeg blir trigget av utryggheten, det å alltid måtte stå på litt ekstra for ikke å falle gjennom. Selv om jeg noen dager lengter etter en jobb hvor jeg kan tilbringe dagen i møter og spise Vestlandslefse og få betalt for det. (Sånt opplever forfattere lite av.)

Men deler av denne utryggheten er unødvendig. Den kommer som følge av at det fantastiske velferdssystemet i landet vårt er forbeholdt vanlige arbeidstakere. Når man tjener penger som forfatter og frilanser, stiller man seg utenfor velferdssystemet, fordi man er selvstendig næringsdrivende.

Etter noen år med å kombinere livet som småbarnsmor med å være selvstendig næringsdrivende, forstår jeg veldig godt hvorfor det ikke er flere kvinner som starter for seg selv. Jeg vet ikke om jeg vil anbefale det, engang.

Derfor skrev jeg, sammen med min søster Agnes ( som også jobber for seg selv som kunstner) dette debattinnlegget til BT:

«Derfor er det få kvinnelige gründere – DUMME DAMER OG RISIKOVILLIGE MENN «

Klikk på linken og les! Det var tenkt som en innlegg til kvinnedagen, men kom noen dager for sent. Temaet er uansett aktuelt, og bør være et tankekors for alle politikere som stiller seg spørsmålet: Hvordan kan vi få flere kvinnelige bedriftsledere?

Og selvsagt gjelder dette menn også! Men jeg har en mistanke om at det rammer kvinner hardere – fordi de ofte tar hovedansvaret for barn på hjemmebane. Dessuten er det kvinner som er gravide – og en graviditet medfører ofte sykmelding. Det kan jeg skrive under på, som fikk bekkenløsning i mitt siste svangerskap. Den bekkenløsningen kostet titusenvis av kroner. Jeg mistenker også at en del menn som driver egen business, kan gjøre det nettopp fordi de har koner i trygge jobber som tar hovedansvaret når barna er syke eller skal tilvennes i barnehage.

Så – er du kvinne, mor og lurer på om du skal slutte i jobben og satse på din egen idé på fulltid? Mitt råd er: Ikke gjør det hvis du bare har litt lyst. Bare hvis du . Og hvis du elsker frihet, digger utrygghet og kjenner deg både risikovillig og litt dumdristig.

Da vet du hva du har å gjøre.

Publisert i Forfatterliv | Merket med , , , | 3 kommentarer